Isak Lekve

Norge har en relativt god sykelønnsordning som sikrer de fleste full lønn under sykdom.

Men fra sensommeren i 2024 ble det innledet en ny offensiv fra arbeidsgiversiden, høyresiden og store deler av det Oslo-baserte kommentariatet for å svekke den norske sykelønnsordningen.

Dét førte blant annet til et nært totalt sammenbrudd i samarbeidet mellom LO og NHO i vinter.

De Facto: Kunnskapssenter for fagorganiserte har gjennomgått en del av påstandene som blir brukt i debatten, og lanserte i forrige uke en rapport som rydder i fakta og argumenter.

Slik håper vi at fagbevegelsen og venstresiden kan komme mer på offensiven i spørsmålet om sykelønn i tiden fremover.

Kutt i sykelønn vil ramme ujevnt

Arbeidsgiverne betaler sykepenger i inntil 16 kalenderdager, og har slik selvsagt alt å vinne økonomisk på å få redusert denne ytelsen.

Høyresiden ser alltid etter muligheter for å kutte i offentlig velferd slik at de kan finansiere skattegaver til sine rike velgjørere, og har lenge vært en nokså motvillig støttespiller til hele ordningen med full lønn under sykdom.

Men paradoksalt nok er det ingen av dem som deltar i debatten for å svekke ordningen, som selv vil bli rammet av en eventuell svekkelse.

De fleste i godt betalte kontorjobber har ikke bare full sykelønn innskrevet i sine tariffavtaler, slik at en eventuell politisk endring fra Stortinget vil ha null å si, men de har også muligheter for hjemmekontor om en skulle få influensa og jobber typisk under mindre overvåkning - slik at de slipper å faktisk ta ut sykelønn om en er bare litt syk.

Slik er det ikke for folk i manuelle yrker eller i velferdsstatens kjerneyrker, de som får samfunnet til å gå rundt. Her kan man ikke plutselig ta hjemmekontor, for jobben foregår faktisk på jobben, og da må man også holde seg hjemme om en skulle bli syk.

Dette er i seg selv et svært viktig poeng som har vært lite fremme i diskusjonen om ordningen: Kutt i sykelønning vil ramme svært skjevt.

Godt privilegerte mennesker som allerede har mye frihet og høye lønninger, vil ikke bli påvirket av endringene, mens vanlige folk vil miste inntekt.

Sykefraværet er stabilt

En av hovedpåstandene til de som ønsker å kutte i ordningen, er at sykelønnen er i «ukontrollert vekst».

Denne påstanden er for så vidt ikke ny, og ble også formulert i 2009 da Høyre kalte ordningen «en bombe under velferdsstaten – nå har bomben gått av», eller i 2018 da arbeidsgiverorganisasjonen Virke skrev om Norge som «olympisk mester i sykefravær».

Det første som slår en, er at om sykefraværet har bombet velferdsstaten i over 15 år, skulle man tro det var lite igjen.

Faktum er, at i et lengre perspektiv, er sykefraværet i Norge stabilt, og har de siste 25 årene variert mellom 5,5 prosent og 7,5 prosent.

Sykelønnen har gått opp og ned, men variasjonen har skjedd mens selve sykelønnsordningen har forblitt den samme.

Å skylde på sykelønnsordningen for variasjonene er dermed faktuelt feil. 

Sykdom og yrkesdeltakelse skaper sykefravær

Derimot er det riktig at det har vært en liten økning i sykelønnen etter Covid-19-pandemien.

At en pandemi med godt dokumenterte ettervirkninger fører til en liten økning i sykefraværet, er kanskje ikke så rart?

Nav har levert analyser av økningen de siste fire årene som nettopp tyder på det.

Dette understrekes at sykefraværet i alle sammenlignbare land har økt noe eter pandemien, og faktisk mer enn i Norge i land som Nederland, Danmark og Tyskland.

Den viktigste faktoren som ser ut til å øke sykefraværet er imidlertid den totale yrkesdeltakelsen i samfunnet. Dette foregår slik at når yrkesdeltakelsen går ned, så er det de som er på «randsonen» av arbeidslivet som faller ut.

Dette er gjerne de samme menneskene som har slitsomme yrker med få muligheter for tilpasning og lite muligheter for hjemmekontor ved mindre alvorlig sykdom.

Derfor vil økt yrkesdeltakelse av disse gruppene, også øke sykefraværet. Dette ser vi også i historiske data. Når arbeidsledigheten i Norge øker, så synker sykefraværet.

Siden arbeidsledigheten har sunket de siste årene, har vi fått inkludert flere personer i randsonen i yrkeslivet – og vi har dermed fått noe høyere sykefravær.

Svenske tilstander i arbeidslivet

Og slik kan vi også forklare hvorfor Norge har noe høyere sykefravær enn Sverige – et land kritikerne av sykelønnsordningen elsker å trekke frem i debatten siden de ikke har hatt full sykelønn siden 1991.

Sverige har riktignok fått redusert offentlige utgifter til sykelønn, men kostnadene bæres av de syke selv – som delvis lamme Linda som sitter i rullestol, men som likevel nektes sykepenger og i stedet tvinges til å søke jobb.

Selv om alle forstår at hun ikke vil kunne jobbe, så blir hun på denne måten ikke lengre inkludert i sykelønnsstatistikken og må klare seg uten offentlig støtte.

Slike eksempler fra Sverige har vi dessverre mange av i rapporten.

Situasjonen i Sverige er at sykefraværet er noe lavere enn i Norge, men også at arbeidsledigheten er dobbelt så høy.

Den viktigste årsaken til det høyere sykefraværet i Norge er altså at flere syke mennesker i Sverige tvinges over i kategorien som arbeidssøkende. Konsekvensen er dessverre ikke at de kommer i jobb. Bare at de blir fattigere.

Alle som ønsker et minimum av anstendighet for syke mennesker bør absolutt ikke heie på svenske tilstander i arbeidslivet.

Sykefravær er et gode

Vi bestrider ikke at det kan forekomme misbruk av ordningen med full lønn under sykdom – som med alle andre tillitsbaserte ordninger. Men som vi har vist i rapporten, så er dette først og fremst en velfungerende ordning.

Mye kan nok gjøres for å redusere sykefraværet noe, som mer inkluderende ledelse, mer fokus på arbeidsmiljø, tilrettelegging og annet arbeid som LO og andre fagforeninger allerede er involvert i gjennom IA-samarbeidet.

Likevel tror vi at det er viktigere at så mange som mulig kan delta i arbeidslivet enn å redusere sykefraværet. Og i så fall bør vi også utvikle en større aksept for sykefravær.

Kort sagt: Sykefravær er et gode. For alternativet er gjerne at man faller helt ut av arbeidslivet. Og ingen ønsker vel det?