Trygve Svensson

Leder i tankesmien Agenda

Hvis det var valg i dag, hadde de borgerlige partiene vunnet valget.

Høyre og Frp er omtrent jevnstore på målingene, med mellom 20 og 25 prosent oppslutning. Med Venstre som støttehjul på 10 prosent er matten enkel: Blått flertall.

Den siste tiden har det blitt tydeligere hvordan et nytt blått regjeringsprosjekt kan komme til å se ut. Nå har også Fremskrittspartiet lagt fram sitt program.

Her er det overraskende mange svært radikale forslag, gitt de usikre tidene vi lever i. Mange av dem handler om privatisering.

Privatisere NRK. Privatisere spritsalg. Privatisere fangetransport. Privatisere fengslene. Privatisere oppkjøring til førerkort. Privatisere skoler. Privatisere statseide selskaper i stor stil.

Det skal bli skattefradrag for å ha hjelp i huset, men mindre fagforeningsfradrag. Det blir med andre ord dyrere å organisere seg for vanlige arbeidstakere, men billigere med vaskehjelp for de som har råd til det.

Frp fortjener å bli tatt på alvor for disse forslagene. Det er et stort parti som søker makt. Får de gjennomført dette, kommer det til å snu det Norge vi kjenner på hodet. Er dette folkelig politikk?

Ønsker folk å privatisere Equinor, gi fra oss milliardutbyttene og risikere at hovedkontoret flytter utenlands? Eller gjøre Koskenkorva Vodka like tilgjengelig for ungdommene våre som YumYum-nudlene på Rema 1000? Eller sette ut ansvaret for tunge gjengkriminelle til en bedrift?

Hvis NRK privatiseres, blir enda mer av sporten vi ser på TV dyrere. Er det folkelig?

Selv er jeg mest bekymret for at det partiet som var først ute og advarte mot «svenske tilstander», har en god del politikk som vil føre oss nærmere nettopp svenske tilstander. Massiv privatisering, i kombinasjon med langt mindre satsing på integrering og velferd, er viktige ingredienser i at så mye har gått feil vei i Sverige de siste årene.

Da Tonje Brenna presenterte Arbeiderpartiets program, var det tydelig at Ap står på linjen om en streng innvandringspolitikk. Det samme gjelder både Høyre og Senterpartiet, så akkurat på dette området er ikke skillelinjene så store blant et flertall på Stortinget.

Hvor vellykket vi håndterer migrasjon i vår tid, handler i stor grad om vi klarer å lage en samfunnsmodell som både stiller krav og gir muligheter til å lykkes. Dette blir avgjort av hvor gode vi er på integrering, ikke hvor fiendtlig retorikk vi bruker.

Det virker å ha bredt om seg en slags oppfatning om at bare fordi det er en stund siden Frp tente på aviser eller Listhaug til stor støtte i folket måtte gå av fordi hun beskrev andre partier som terroristvennlige, er ikke Frp lengre på ytre flanke av høyresiden. Det er en ganske grunn analyse.

Hvor er Frp-kritikken blitt av? Kanskje skyldes det at landets renholdere, vektere, lagerarbeidere og butikkansatte, for ikke å snakke om aleneforsørgere, er grovt underrepresentert i norsk medieoffentlighet?

Jeg tror nemlig bestemt at mange av dem ville reagert kraftig på Frp-programmets beskrivelser av at lav lønn nærmest er noe man kan skylde seg selv for.

Da Frp-nestleder Hans Andreas Limi fortjenstfullt ble stilt spørsmål om økonomisk ulikhet på NRK før helgen, var eneste forslag til tiltak å kutte i skatter og avgifter – i realiteten å vri enda mer av ressursene i samfunnet i retning av de største pengebingene.

Samtidig foreslår partiet i programmet frislipp i midlertidige ansettelser og å støtte opp under det uorganiserte arbeidslivet.

Etter programfremleggelsen har jeg registrert én enslig kommentar i rikspressen – Berit Aalborg i Vårt Land – som påpeker at mye i Frp-programmet er ganske uspiselig for KrF- og Venstre-velgerne. Men utover det? Tyst som i graven.

Kronikk: Svenske tilstander er Frp-tilstander

Det er overraskende, og et sykdomstegn for det offentlige ordskiftet. Det er kanskje spennende å skrive om at FpU er stor på TikTok, men det er på høy tide at pressen går den konkrete politikken etter i sømmene.

Særlig fordi Frp, slik det ser ut til, ligger an til å innta regjeringskontorene neste høst. Når det er så jevnt mellom de to store høyrepartiene som det er nå, er det bare småtterier som skal til før Frp er størst og legitimt kan stille krav om ikke de burde få statsministerposten.

Ønsker Norge statsminister Sylvi Listhaug?

Her får mediehusene en interessant problemstilling. Når Frp er jevnstore med Høyre, hvem stiller da i statsministerduell? Både Solberg og Listhaug? Og for de politiske kommentatorene blir det en annen interessant jobb:

Hva hvis Frp ikke ender opp med statsministeren selv om de blir størst? Da må de i så fall få enda større politiske gjennomslag. Hva er det?

Mette Nord, som leder den største fagforeningen i Norge, Fagforbundet med over 400.000 medlemmer, er svært tydelig i sitt eget medlemsblad. Det handler så klart om medlemmenes interesser, spesielt de som jobber i lavtlønnede yrker.

Hun sier: «Blir det regjeringsskifte med en potensiell statsminister fra Fremskrittspartiet, må vi formidle hva det er som står på spill i Norge – da beveger vi oss i en «trumpsk» retning.»

Om kort tid får vi se hvordan det går med nettopp Donald Trump. Norge er heldigvis et helt annet sted enn USA, men både Trump og Frp bør tas på alvor.