Debatt
Pensjonsreformen har gjort noe med hodene til folk
Det kan kanskje fremstå som et paradoks at vi forsvarer dagens AFP-ordning, når vi egentlig ønsker oss noe annet. Men det gjelder å ta en ting om gangen, skriver de tillitsvalgte.
Colourbox
Saken oppsummert
Den forherliger individualisme og innprenter at det er den enkeltes ansvar å sørge for at man overlever som pensjonist.
Under Arendalsuka lanserte LO-forbundene Handel og Kontor, Arbeidsmandsforbundet og NNN, rapporten «Privat AFP – ikke for alle», sammen med NHO Service og Handel.
Budskapet var klart i god tid før rapporten kom: «Hvis vi ikke oppdaterer AFP-ordningen vil den dø av seg selv».
Fra NHO sin side er dette som forventet, men at tre LO-forbund skulle gå i front for å snakke ned AFP-ordningen var uventet. AFP er jo fagbevegelsens pensjonsordning.
Den ble fremforhandlet gjennom flere tariffoppgjør i perioden 1988-1998, og vi er en av tre parter i ordningen. AFP-bilaget er med i alle våre overenskomster – den er vår.
AFP er noe annet i dag enn da den var ferdig innfaset i 1998. Fra 2011 fungerer den som et livsvarig pensjonstillegg, i stedet for en ren tidligpensjonsordning som den opprinnelig var.
Denne omleggingen var mange imot, og i LO-forbundenes argumentasjon og fremlegg tyder det faktisk på at også de ser tilbake til den gangen AFP var en solidarisk tidligpensjonsordning for de som virkelig trengte det.
Det kan kanskje fremstå som et paradoks at vi forsvarer dagens ordning, når vi egentlig ønsker oss noe annet. Men det gjelder å ta en ting om gangen.
På grunn av pensjonsreformens levealdersjustering, får våre medlemmer gradvis mindre i pensjon fra folketrygden. Da kommer AFP-tillegget godt med, for å få en pensjon å leve av – ikke bare overleve på.
Samtidig er de aller fleste enige om at det er behov for å tette de såkalte hullene i ordningen, som gjør at mange faller utenom og ikke får ei krone i AFP. Derfor gikk vi til et samordnet tariffoppgjør i 2018.
Alle forbund i privat sektor la sine oppgjør i potten, for å oppnå noe kraftfullt i fellesskap. Det lyktes vi ikke med, og vi trenger ikke gjenta den samme feilen.
Forbundene peker i rapporten på at grunnet lav snittalder og stort gjennomtrekk, er det få i for eksempel handels- og servicenæringene som får AFP.
Men den sier ingenting om hvor det blir av alle disse arbeidstakerne etter at de har forlatt bransjen, og at de kan nyte godt av dagens AFP-ordning i sin neste jobb.
Pensjonsreformen har gjort noe med hodene til folk. Den forherliger individualisme og innprenter at det er den enkeltes ansvar å sørge for at man overlever som pensjonist. Man må spare til egen alderdom, og tjenestepensjonen settes rett inn på en personlig pensjonskonto.
AFP-ordningen er ikke slik, den er kollektiv. Kontingenten på 2,6 prosent som bedriftene må betale er å betrakte som en «inngangsbillett» til ordningen, den enkelte kan få både mer og mindre igjen enn dette.
Allikevel gjentar forbundene retorikken fra høyresiden, NHO og alle som misliker AFP: det er ikke sikkert at den enkelte får noe igjen for det bedriften betaler inn.
I forslaget til reformert AFP knyttes ytelsen til hvor mange år man har jobbet i en tariffbedrift. Da vil de fleste i framtida i det minste få utbetalt noen kroner AFP. Etter ett år i butikk vil en 20-åring opptjene en årlig AFP-rettighet på 700 kroner.
Det som rapporten ikke sier noe om, er at de som må betale for dette er de som i dagens ordning får full AFP. Er det virkelig dette som er solidaritet?
Hva blir i så fall det neste, at industriarbeidere skal redusere lønna si slik at flere oppnår å ha 90 prosent av industriarbeiderlønn?
Hvis vi skal se på omfordeling blant de som får AFP, bør vi heller se på om det er riktig at det skal kunne være mulig å ta ut AFP samtidig som man er i full jobb.
Også denne gangen loves det gode overgangsordninger. Det er en velkjent strategi for å få gjennomslag for endringer i pensjonssystemet. På denne måten bedøver man de som er gamle nok til å bry seg, og så er det nok en gang de yngste som ofres.
LO-NHO sin rapport fra mai 2021 fastslår det samme: kun 3-4 prosent av årskullene 1990-2020 vil oppnå en like god ytelse med en reformert AFP-ordning som det de vil få med dagens ordning, mens 90 prosent av 1961-kullet vil få det samme om ordningen legges om.
Et av målene med omleggingen av AFP, er å lage en ordning som kan gjelde på tvers av offentlig og privat sektor. Og det er nettopp i den offentlige pensjonsordningen at løsningen ligger.
Der ble det i 2020 innført betinget tjenestepensjon som en «erstatning» for de som ikke kvalifiserer til AFP. Dette er en ekstra pensjonssparing på 3 prosent, men den utbetales kun til de som ikke får AFP.
Denne vil tette hullene, og i motsetning til reformert AFP gjelder den også for de uføre.
Det er solidaritet, det!
Nå: 0 stillingsannonser