Stein Kristiansen og Irene Lihaug

Organisasjonsarbeidere i LO Troms og Finnmark

Det handler ikke bare om Pride. Det handler om hvilket samfunn vi vil være en del av.

Det er lett å tenke på Pride og 1. mai som to helt forskjellige markeringer. Den ene handler om kjærlighet og identitet. Den andre om arbeid, lønn og rettigheter.

Men ser vi litt nærmere etter, handler begge om det samme: Retten til å leve et verdig liv.

Både 1. mai og Pride springer ut av kampene til folk som ble holdt utenfor og nede.

Arbeidere som ikke hadde trygg inntekt, arbeidstid eller vern. Skeive som måtte skjule hvem de var, og i verste fall mistet jobben eller ble støtt ut av samfunnet.

Begge bevegelsene startet nedenfra, av folk som organiserte seg fordi de måtte.

Pride handler heller ikke bare om feiring. Det handler om motstand. Pride vokste fram som et svar på politivold og undertrykking, og historien er full av eksempler på hva folk har måttet gjøre for å bli tatt på alvor.

Så sent som i 1979 var homofili definert som en sykdom i Sverige. Som svar, meldte noen seg syke fra jobb med begrunnelsen at de var homofile. Hvis staten mente det var en sykdom, fikk den også ta konsekvensene av det.

Samtidig ble Socialstyrelsen okkupert av aktivister som krevde at sykdomsstempelet skulle bort, noe som faktisk skjedde samme år. Det høres nesten ut som en historie, men det sier noe om hvor kort tid det faktisk er siden kampen handlet om helt grunnleggende ting.

Kampen for arbeiderrettigheter har alltid handlet om mer enn lønn. Den handler om trygghet, respekt og likeverd. På samme måte handler Pride om mer enn parader. Det handler om retten til å være seg selv, uten frykt.

Historisk har de også vært tett koblet. Skeive arbeidere har vært en del av fagbevegelsen i generasjoner, og mange av rettighetene vi har i dag, er kjempet fram av mennesker som både var arbeidere og minoriteter.

Samtidig har fagbevegelsen forstått at diskriminering ikke bare rammer enkeltpersoner, men svekker fellesskapet. Når noen holdes nede, står vi svakere sammen.

Ikke alle arbeidere er skeive. Men mange skeive er arbeidere. De går på jobb, tar vakter, bygger samfunn og bidrar på lik linje som alle andre.

Derfor handler dette også om noe helt grunnleggende: Retten til det samme vernet, den samme tryggheten og den samme respekten som alle andre arbeidstakere forventer.

Det er kanskje den viktigste likheten: Solidaritet. Ideen om at vi står sterkere når vi står sammen, og at rettigheter ikke er noe du får alene, men noe vi bygger i fellesskap.

Dette er også et spørsmål om bolyst. Et samfunn der folk ikke føler seg trygge, er ikke et sted folk vil bli.

Hvis du må flytte for å kunne være den du er, mister lokalsamfunnet kompetanse, mangfold og folk. Det gjelder enten det handler om arbeidssituasjon eller identitet.

Bolyst handler ikke bare om jobber og boliger, men om hvordan vi møter hverandre i hverdagen. Derfor er inkludering ikke «snillhet». Det er samfunnsbygging.

For oss betyr det noe helt konkret: Hvordan møter vi folk på jobb? Hvordan snakker vi i lunsjen? Hvem slipper vi til i fellesskapet vårt?

Pride og 1. mai peker i samme retning. Mot et samfunn der folk har en trygg jobb å gå til, og samtidig kan være seg selv. Der ingen må velge mellom arbeid og identitet. Der det er plass til hele mennesket.

Det er ikke to kamper. Det er én, og endring kommer aldri av seg selv.