Tommy Fredriksen

I balanseringen av debet- og kreditsiden i budsjettene over flere år, ble fengselsbetjentene salderingsposten. Det har slått kraftig tilbake, og det er store utfordringer med å rekruttere og beholde.

Fengslene får ikke søkere. Likevel satses det ikke tilstrekkelig på å rekruttere og beholde fengselsbetjenter. Tvert om. Hvordan er det mulig?

Svaret er like enkelt som det er uforståelig. Til tross for noe økte budsjetter finner ikke ansvaret og pengene veien. Det er andre krefter som rir kriminalomsorgen, og salderingen fortsetter.

Nedturen startet da budsjettprognoser og makroøkonomi viste at noe måtte salderes, samtidig som direktoratet opprettholdt ambisjonsnivået i oppdragsbrevene. Det medførte at nivåene dannet insentiver og oppfatninger om hverandre som ikke stemte overens.

Offeret ble fengselsbetjentene, og en motstridende bemanningspolitikk formet seg selv.

Disponeringsbrevene til regionene var nok ment å være tydelige, men var i praksis alt annet enn det. I realitet var bestillingen «ansett fengselsbetjenter fast, men benytt overtid og ufaglærte timebetalte der det passer dere».

Årsaken var at fengselsledere enten ikke våget å ansette fengselsbetjenter av frykt for å måtte si de opp, eller så fikk de av regionalt nivå ikke lov. Pliktårsbetjenter fikk ikke fortsette, og betjenter som sluttet, ble ikke erstattet.

For fengselsbetjentene føltes det som en forfatning uten moral, mening eller verdi. En atmosfære skapt for å produsere belastningsskader.

Anbefalingen om å gå vekk fra bruken av timekontrakter, ble tatt til etterretning av direktoratsledelsen, men falt likevel i grus.

I 2022 ble regionene minnet om at fast ansettelse var hovedregelen, og at bruken av timebetalte ikke kunne benyttes i strid med loven. Likevel gikk det stikk motsatt vei.

Bruken av overtid og timebetalte økte fra en halv million til 650.000 timer. Bruken av overtid økte med 43 prosent og timebetalte med 24 prosent.

Økningen innebærer at alle timekontraktene i kriminalomsorgen er ulovlige, da det er et permanent behov for tjeneste. Grunnbemanningen er altfor lav.

Eirik Dahl Viggen

I 2022 presiserte også direktoratet at fengselsbetjentene skulle ansettes fast, og at ansettelse på timebasis skulle erstattes av faste ansettelser. Regionene rapportere på omfanget.

I region sør, som på den tida ikke hadde rekrutteringsproblemer, var omfanget av timebetalte fengselsbetjenter nesten like stort som i de andre regionene til sammen, forholdsmessig størrelse tatt i betraktning.

Halvparten av fengslene i sør hadde vesentlig flere timebetalte fengselsbetjenter enn timebetalte ufaglærte, ulikt alle andre fengsler og regioner.

På initiativ fra NFF ble region sør bedt av direktoratet om å forklare seg.

Sør mente at omfanget ikke var omfattende sammenlignet med de andre regionene og svarte at de etterstrebet å benytte kvalifisert arbeidskraft der det var mulig innenfor tilgjengelig budsjett.

Sør svarte ikke på det egentlige spørsmålet om hvorfor fengselsbetjentene gikk på timer i stedet for å være fast. Direktoratet lot det bli med det, og sør ble ikke korrigert.

At bruken av overtid og timebetalte verken var hensiktsmessig eller lovlig, er svært alvorlig i seg selv. Ikke var det det økonomisk heller.

At overtid er dyrere enn vanlig arbeidstid er innlysende, men at overtid og timebetalte ikke genererer lønnsmasse, er nok mer å dra kaninen opp av hatten.

Det har medført at den lokale potten i kriminalomsorgen hele tiden har vært for liten, og at den kunne ha vært 5 millioner mer bare i år.

På initiativ fra region vest har KDI besluttet at kriminalomsorgen skal hente flere ufaglærte timebetalte ved å øke lønna deres i stedet for å hente flere fengselsbetjenter ved å øke lønna deres.

Til tross for fullmakt til å ansette fengselsbetjentene over minsteavlønning, er det ingen andre fengsler enn Vadsø, Mosjøen og Indre Østfold fengsel som har benyttet seg av det.

Selv om myndighet ligger hos fengslene, får de i vest ikke regionens godkjennelse om høyere lønnsfastsetting for å rekruttere flere. Det påskjønnes heller at det rekrutteres ufaglærte eller sosialfaglige, hvis fengslene ikke får tak i fengselsfaglige til minimumsavlønning.

Noe mer lønn dryppes for å beholde dem, men bare der det dokumenteres annet og bedre tilbud. Når betjentene har kommet dit hen, er det likevel som regel for sent. 

Prisen for underbemanningen er det fengselsbetjentene selv som betaler ved å måtte gå enda mer belastende turnuser, slik som på Romerike i Øst og Hustad i Vest.

Det som illustrerer salderingen ytterligere, er at deres regionale nivå avviser muligheten for å heve lønna som et målrettet tiltak. Region øst mener det er et sentralt anliggende, mens region vest mener det ikke er verre på Hustad enn i andre fengsler.

Direktoratet på sin side avviser krav ved å henvise til at myndigheten er delegert til regionene. Ansvaret er pulverisert.

På initiativ fra region vest er også tredje påfølgende helligdagskompensasjon under angrep. Region vest og KDI mener det er ulovlig å gå tre søndager og helligdager på rad, og at arbeidsmiljøloven (AML) har rettsrang over Særavtalen om arbeidstid for turnustilsatte (SAK).

Vi andre sentrale parter mener det nettopp er SAK som gjør det lovlig å arbeide tredje påfølgende, og at det er lov å avtale bedre vilkår enn AML. 

Region vest og KDI anfører at de gjør dette av hensyn til betjentene, mens andre er av den oppfatning at regionkontoret og KDI gjør det av hensyn til seg selv.

Vi erfarer at arbeidsgiver ikke begrenser seg i å benytte unntaksvilkårene i AML til ugunst for arbeidstakere. Det skjer selv etter rapporten.

Samtidig benytter de AML som redskap til å ta fra betjentene det som er til gunst for dem. Derfor oppleves angrepet ikke bare som illegitimt, men også som utidig.

I stedet for å øke lønna på Hustad, nedsatte region vest en arbeidsgruppe for å se på målrettede tiltak.

Det tillitsvalgte ikke visste, var at arbeidsgiver allerede til første møte hadde utfordret det andre fengsler hadde iverksatt av målrettede tiltak og fått til svar av Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) at det ikke var tillatt. Portalen Vest også benyttet ved å utfordre lovligheten av å jobbe søn- og helligdager.

Det region vest gjør er et forsøk på å innføre tariffbestemmelser fra kommunal sektor (KS), ved å anføre at kalenderturnus skal drøftes med partene og da totalt neglisjere HTA § 7 nr. 9, som sier at i statlig sektor er ikke-periodiske turnuser er en forhandlingssak, slik de nå gjør med 5 rambøllstillinger i Bergen fengsel.

Når slike krefter har spillerom et år etter Rambøll-rapporten, kan man spørre seg om noen burde følge litt mer med i timen.

Dette er ikke tiden for å ta fra betjentene flere goder og påføre dem flere onder. Det er heller ikke tiden for kunnskapsmangel.

Dette er tiden hvor fengselsbetjentene burde bli ivaretatt mer enn noensinne. I stedet er de fortsatt utsatt for saldering hvor direktoratet og departementet blir brikker i spillet som pulveriserer ansvar og gir motstridende bestillinger.