Mona Lien, administrerende direktør Humana omsorg og assistanse

Organisasjonen For velferdsstaten kommer med tendensiøse og usanne påstander som verken er egnet til å belyse diskusjonen om eierskap eller dempe antall branner.

Det brenner altfor ofte i barnevernet, men den største brannen er systemsvikten som skyldes at det offentlige i flere tiår har drevet barnevernet som et konkurransebasert marked, skriver Cathrine S. Amundsen, nestleder i For velferdsstaten.

Når en leser innlegg fra For velferdsstaten, kan det virke som om vi leverer tjenester som konkurrerer med de offentlige, men vi gjør ikke det. Vi blir bedt om å levere tjenester, og vi vurderer om vi kan eller vil. 

Vårt oppdrag er å bistå og supplere det offentlige, og det er gjennomsiktige prosesser når det gjelder pris og økonomi. Så gjennomsiktige at pressen og andre interesserte enkelt kan se oss i kortene og rapportere til vår oppdragsgiver, storsamfunnet, dersom de finner kritikkverdige forhold. 

Av og til gjør de dessverre det. Hos oss, hos våre bransjekollegaer, hos de ideelle, og hos de offentlige. Det er smertefullt for alle oss som er ansvarlige for å gi sårbare barn og unge en trygg hverdag. Når vi nærmer oss slike hendelser med ydmykhet, erkjennelse og innsikt, kan vi bruke våre krefter til å forbedre oss og løse utfordringene. Hvis vi heller hengir oss til meningsløst prinsipprytteri, svikter vi dem vi er på jobb for å hjelpe.

Det må være et paradoks for «For velferdsstaten» at det er et krav fra det offentlige at vi må ha overskudd for å få lov til være leverandør. Vi skal kunne levere god kvalitet, videreutvikle tjenestene våre til barnas beste, være økonomisk handlekraftige når det kreves og samtidig bærekraftige. 

Slike krav stilles også til private som rengjør skolene våre, bygger våre kulturhus eller drifter kollektivtransporten vår. Derfor fungerer det offentlige/private samarbeidet så godt i Norge og gjør at vi kan drifte en velfungerende velferdsstat på tross av stadig økende behov.

I gjennomsnitt var det i 2021 ildspåsettelser ukentlig i landets barnevernsinstitusjoner. Det er sterkt bekymringsfullt og viser et åpenbart behov for tiltak, både med umiddelbar virkning og på litt lengre sikt. Det har vi i Humana omsorg og assistanse satt i gang, på lik linje med de fleste andre som tilbyr barnevernstjenester i institusjon. For dette er ikke en diskusjon om eierskap, men om sikkerheten til både ansatte og ungdom.

Det er trist at ikke Cathrine S. Amundsen viser noe forståelse for hvilke utfordringer våre ungdommer og våre medarbeidere står i. Våre miljøterapeuter og avdelingsledere kjemper en utrettelig kamp hver eneste dag for at vårt samfunns felles sårbare unge, skal få et godt liv. Med alle brannene, som dessverre påsettes rundt om i hele landet på både offentlige, ideelle og andre private institusjoner, så bør vi hylle våre helter som aldri gir opp og som står i dette tøffe yrket.

Dette er utfordringer vi må stå sammen om å løse. Storsamfunnet må på banen. Vi må tromme sammen alle gode krefter for å hjelpe disse unge og for å sikre trygge opphold på institusjon, uten fare for at huset brenner ned.

Da må vi stå sammen. Ikke forsøke å undergrave hverandre med tendensiøse utsagn eller blande dette alvorlige problemet sammen med eierskap.