Kjell Werner

kjell.werner@anb.no

Storsatsingen på havvind ligner stadig mer på et luftslott.

Equinor har utsatt havvindprosjektet Trollvind på ubestemt tid. Regjeringens plan for vindmøller på Sørlige Nordsjø II ligger an til å bli et gigantisk subsidiesluk. To eksempler som er talende nok for situasjonen.

La oss starte med litt fakta først.

I fjor ble det produsert 146 Terrawattimer (TWh) elektrisk strøm i Norge, hovedsakelig fra vannkraft. Samme år var forbruket av strøm 133 TWh. Den regjeringsoppnevnte energikommisjonen har anbefalt at det bygges ut 40 TWh ny kraftproduksjon innen 2030.

Problemet er bare at regjeringens egen fagetat, Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE), er sterkt kritisk til denne ambisjonen.

Direktoratet skriver følgende i sin høringsuttalelse: «NVE mener Energikommisjonen peker på flere riktige og viktige tiltak for å sikre og bedre energi- og kraftbalansen på sikt.

NVE mener likevel at det er lite realistisk å bygge ut 40 TWh fornybar kraftproduksjon fra vannkraft, vindkraft, havvind og solkraft innen 2030». Diplomatisk sagt, men i realiteten ganske så drepende.

«Vi har få søknader inne om utbygging av vann-, vind- og solkraft. Og flere av sakene vi har inne, er kontroversielle», sier NVE-sjef Kjetil Lund til E24. Han peker på at prosjektene vil ta tid å realisere og begrunner dette med grundige prosesser med lokal forankring, miljøutredninger og nettutbygging.

Å ha ambisiøse planer er vel og bra. Å gjennomføre dem er lettere sagt enn gjort. Det er rett og slett svært vanskelig.

I etterkant av årets Ap-landsmøte kom næringsminister og nyvalgt Ap-nestleder Jan Christian Vestre med et klart løfte.

En storstilt utbygging av fornybar energi skal gi oss nordmenn lavere strømpriser i løpet av det inneværende tiåret – altså før 2030.

«Vi skal sørge for at vi har et så stort kraftoverskudd at konkurransefortrinnet vårt kommer tilbake», sa Vestre nylig til E24.

Regjeringens plan for nok og billig strøm er tredelt:

* En storstilt utbygging av fornybar energi som innebærer at Norge har vedvarende store kraftoverskudd som bidrar til demping av priser fra Europa.

* Sterk nasjonal kontroll over felles naturressurser, og ingen nye utenlandskabler før landet har kontroll på egen kraftsituasjon.

* Satsing på energieffektivisering.

Vel og bra, men her er det mange skjær i sjøen.

Trollvind-prosjektet er altså lagt på is, for det ligger an til å bli kommersielt ulønnsomt. Kostnadene har skutt i været. Equinor skylder også på manglende tilgjengelighet på teknologi.

Planen har vært at Trollvind skulle forsyne oljefeltene Troll og Oseberg med elektrisk strøm, og slik sett bidra til å kutte CO2-utslippene fra disse anleggene. I tillegg skulle prosjektet levere sårt tiltrengt strøm til bergensområdet.

Også den bunnfaste havvindparken på området Sørlige Nordsjø II blir mye dyrere enn antatt. Olje- og energiminister Terje Aasland (Ap) innrømmer i ettertid at prislappen regjeringen har presentert for Stortinget har gått ut på dato.

Nå blir det opp til de folkevalgte å rydde opp i flokene. Alt er likevel ikke helsvart.

Equinor har ikke gitt opp verken Sørlige Nordsjø II eller de flytende vindmøllene på Utsira Nord. Men selskapets fornybarsjef Pål Eitrheim beskriver kostnadsbildet som svært krevende. Og Statkraft-sjef Christian Rynning-Tønnesen har god tro på vindkraft – både til vanns og til lands.

Statkraft har sammen med Aker meldt seg på som interessent i både Sørlige Nordsjø og Utsira Nord. Men Rynning-Tønnesen mener Norge har mye å lære av Irland og Storbritannia.

Poenget er å bygge nærmere land enn det som er tilfellet i Norge. Han signaliserer for øvrig vilje til å investere 40 milliarder kroner i irsk havvind sammen med en dansk partner.

Regjeringens mål er å anlegge over 1.000 havvindturbinder de neste 15 årene.

Men den norske leverandørindustrien klarer knapt å levere halvparten av dette for egen maskin. Resten må utenlandske aktører ta seg av. Så nei, norsk havvind er ikke noe sesam sesam.

Når det blåser - så blåser det ikke bare i Nordsjøen, men også ellers i Europa. Da er det billig strøm «over alt». Norsk vindkraft blir dermed lite lønnsom.  

Regjeringen har som mål å elektrifisere så mange av anleggene på sokkelen som mulig. Men også dette er et tveegget sverd.

Det er nok å vise til planene om å forsyne Melkøya utenfor Hammerfest med strøm. Det kan fort gå på bekostning av andre industriprosjekter i Finnmark.

Ellers i landet vil det også bli konkurranse om å få nok strøm. Yara i Porsgrunn har eksempelvis behov for mer elektrisk kraft, men her er nettkapasiteten et problem.

Yara-planene vil medføre at CO2-uslippene reduseres med 800.000 tonn årlig. Nærmere Vestres visjon om grønn omstilling er det knapt mulig å komme.

Men både elkraft og ledningsnett er allerede i ferd med å bli et knapphetsgode.

Derfor må regjeringen innføre en køordning slik at de viktigste prosjektene blir prioritert. Eksisterende industri bør ha forrang for ny. Datasenteret på Hamar som skal forsyne videodelingstjenesten TikTok bør settes langt ned på denne lista.

Vi må gjøre mye på mange plan for å hindre at kloden blir for varm. Det trengs åpenbart mer elektrisk kraft for å gjennomføre det grønne skiftet. Derfor må vi ikke gi opp ideen om å anlegge mer vindkraft, både til havs og på land. Men planene må være realistiske.

Politikere fra flere partier har tatt for mye Møllers Tran.

Det kan virke flott å sole seg i glansen av nye vindmøller, men vi må ikke glemme det Norge allerede er best på; vannkraften.

I våre vassdrag ligger det et uforløst potensial på rundt 10 TWh, som kan bli en realitet uten at vi går på akkord med fredede elver.

Gamle turbiner og generatorer må derfor moderniseres slik at vi får mer strøm ut av hver dråpe vann.

Dette bør ha prioritet nummer én, selv om det er mindre synlig for politikere med markeringsbehov. Mer norsk vannkraft vil være bra for Norge og samtidig gi et godt bidrag til den europeiske kraftbalansen.

Slik kan vi best få mer strøm til en rimelig pris.

Skomaker bli ved din lest.