Trygve Svensson, leder i tankesmien Agenda

Virkeligheten banker på og sier, dette skjer faktisk nå. Våre små hverdagsbekymringer blir, ja små.

Hva går gjennom hodene til de som ser huset sitt rase ut i en fossende elv? Lettelse over å ha reddet livet? Dyp sorg over minner fra et helt liv som forvandles til pinneved og gjørme? Bekymring over om forsikringer dekker det?

Brått er alt annerledes. Takk og pris, og bank i bordet, i skrivende stund har ingen mistet livet. I mange land ville de ikke vært så heldig. Disse landene har ofte et fellestrekk. De er mindre organisert og har et svakere sikkerhetsnett enn Norge. Folk skal i større grad klare seg selv.

Vi står midt i et kommunevalg med mange av de vanlige ingrediensene: Høyre vil privatisere mer velferd, Ap vil privatisere mindre, SV vil verne myr, Frp vil bygge ny vei. Men Hans viser oss at vi også står overfor et annerledes valg. Det samme spørsmålet om forsikring som flomofrene har stilt seg, blir relevant for oss alle.

Storsamfunnet kjøper ikke den felles forsikringen hos Fremtind eller Gjensidige. Den sterke offentlige velferden er den aller viktigste delen av forsikringen vår.

356 kommuner betyr beredskapskompetanse over hele landet, brannfolk, helsepersonell og det som litt tørt kalles teknisk etat. Forsvinner hus og bil er den private forsikringen uvurderlig. Men uten forsikringen vi får gjennom det offentlige beredskapssystemet vårt, hadde skadene blitt svært mye større.

Vi kommer til å få hyppigere ekstremvær framover. Skal vi tro klimaforskerne er Hans et typisk utslag av klimaendringene i Norge. Det blir mer regn, mer styrtregn, mer uforutsigbart. Nettopp det uforutsigbare gjør det så krevende. Ekstremværet treffer steder som ikke er rustet for det.

Risikoen øker, og for alle som har diskutert forsikring med forsikringsselskapet sitt vet: Når risikoen øker, blir forsikringen dyrere. Det stiller andre krav til politikken enn vi har vært vant til.

Derfor var det ubegripelig umusikalsk overfor flomofrene og de skadene som faktisk har kommet i Oslo da Erna Solberg sa: «Det er ingenting med Hans i Oslo som har vært ekstremt i det hele tatt. Det er som en vanlig september i Bergen.» Men det vitner først og fremst om en manglende forståelse for det grunnleggende: Styrtregn som under Hans er slett ikke vanlig på Østlandet, hverken naturen eller byggene er lagd for det – og det er bare tilfeldig at Hans ikke traff de halvannen million menneskene som bor i Oslo-regionen hardere og voldsommere.

Med det bakteppet er det underlig å høre høyresiden argumentere for lavere kommunale skatter og avgifter. Skattene burde da være på et nivå som gjør at de for å dekke grunnleggende behov?

Jeg tror ikke, som Høyres ordførerkandidat i Oslo, Anne Lindboe, at «vi trenger ikke prioritere vekk noe» og samtidig gjøre milliardkutt i eiendomsskatten i kommunen. Og jeg frykter at de minst «synlige» delene av kommunens virksomhet er lettest å kutte.

Jeg kan ikke huske å ha sett en politiker klippe snorer for en hendelse som ikke har funnet sted. Men det er egentlig de viktigste snorene av trygghet vi har i en sivilisasjon. De skapes av viljen vi har til å investere i samfunnet gjennom felleskassen.

I flere kommuner har den kommunale vann- og avløpsavgiften økt. På linje med pengene til forsikring av huset og bilen er det i dyrtiden ikke de festligste tusenlappene å sende ut av nettbanken. Men etter Hans traff oss har jeg tatt meg i å tenke: Kanskje var det litt greit med vann- og avløpsavgifter likevel?

Teksten ble også publisert i Dagsavisen 14. august 2023.