Fredrik Mellem

Jo nærmere vi kommer valgdagen, jo mer vil valget handle om små og konkrete saker, eller i det minste saker med avgrenset betydning ut over den saken som diskuteres. Det kan det for så vidt være mye positivt ved. Problemet er når store og komplekse saker blir diskutert som om de egentlig er små og konkrete, med liten betydning ut over hva som diskuteres akkurat nå.

EØS er et eksempel på dette.

For noen synes norsk europapolitikk å kretse rundt spørsmålet om vindkraft er en god eller dårlig idé. For andre kan det handle om motstand mot at nordmenn skal få smake på andre oster enn de som Tine og Synnøve finner det riktig å tilby oss. Senterpartiet har omformulert sin EØS-politikk. Nå heter det ikke lenger at de vil si opp avtalen, men forhandle frem «noe bedre». Dette er enten et bevisst forsøk på å villede velgerne, eller så viser det alarmerende lav kompetanse og forstand i Senterpartiet. Om Norge skulle reforhandle EØS-avtalen vil det foregå på samme måte som når Storbritannia meldte seg ut av EU/EØS. EØS-avtalen kan sies opp med 12 måneders varsel. Da vil forhandlinger om en ny relasjon mellom EU og Norge starte. Det Senterpartiet nå forfekter er at vi skal henvende oss til EU omtrent slik: «Vi vil ikke si opp avtalen altså, men kunne vi fått noen flere sukkertøy?»

Storbritannia har nettopp sendt en henvendelse til EU, hvor de ønsker å reforhandle en del av den nylig inngåtte handelsavtalen. Svaret kom kjapt og i én setning: Nei, EU ønsker ikke å gjenoppta forhandlingene. Det er all grunn til å tro at Norge vil få samme svar. Nå er riktignok EØS-avtalen mye eldre enn Storbritannias nye handelsavtale, men EØS-avtalen er rester av gammel frukt. Den prosessen som ledet til EØS begynte i andre halvdel av 1980-tallet. Da var poenget å sikre EFTA-landene adgang til det nye indre markedet som EU skapte. Det var fortsatt kald krig og det var viktig at vestlige demokratier holdt sammen. Det var dessuten 6 EFTA-land og 12 EU-land. I dag består EØS av de tre minste av de gjenværende EFTA-landene og 27 EU-land. Det er selvfølgelig ingen som tror at Norge har en bedre forhandlingsposisjon i dag. Ideen om reforhandling av avtalen er ikke noe annet enn politisk snikksnakk fra avtalens motstandere.

Det har lenge vært et politisk mas om å utrede alternativer til EØS-avtalen. Gjerne det. Alvorlige spørsmål bør utredes, men da må nødvendigvis alle alternativer utredes. En slik utredning vil under arbeidet få svært god hjelp av at det nå løpende kommer nye fakta. Storbritannia mangler 100.000 trailersjåfører. Supermarkedene har begynt å få tomme hyller, og alt tyder på at det vil bli verre utover høsten. Finanssektoren i London taper kunder til Amsterdam, Frankfurt og Dublin. Bilindustrien i Sunderland og andre steder er i fritt fall. De britiske fiskerne som elsket budskapet om å «ta tilbake kontrollen» føler seg nå lurt opp i stry. Den britiske handelen med omverdenen går generelt ned. Mye. Ikke til null selvfølgelig, men britisk eksport til Europa faller, og arbeidsplasser flyttes til EU/EØS. Britiske eksportører som før distribuerte direkte fra Storbritannia og skapte arbeidsplasser der, oppretter nå store grossistledd i Nederland, Belgia og Frankrike – og skaper arbeidsplasser der. Dette for å redusere papirarbeid og tidsbruk på tolldeklarering, og ikke minst for at kundene i minst mulig grad skal oppleve forsinkelser. For når varene først er telt, kontrollert, fortollet og befinner seg lovlig på innsiden av vårt felles indre marked, da går distribusjonen selvfølgelig sømløst. Blant det som faller mest er næringsmidler med animalske ingredienser. Storbritannia står nå utenfor EU/EØS og veterinærsamarbeidet. Det har langt mer alvorlige konsekvenser enn at briter må gi fra seg sandwichene sine når de ankommer EU/EØS. Dette bør nordmenn merke seg. Det er nemlig ingen som har det mer travelt enn en død fisk på vei til markedet.

Britene er i ferd med å lære hele Europa en verdifull lekse. Heldigvis for oss andre er det i all hovedsak britene selv som betaler prisen for den leksa. Det er noen politiske partier som både sier de vil hegne om EØS-avtalen og som synes å være pålitelige i dette spørsmålet. Det er Arbeiderpartiet, Høyre, Miljøpartiet De Grønne, Venstre og KrF. Ytterst på høyresiden har vi dem som mener at EU er venstresidens prosjekt. Ytterst på venstresiden har vi dem som mener at EU er høyresidens prosjekt. I midten har vi Senterpartiet som dels synes å mene at verden for øvrig ikke er så relevant for oss, og i den grad den likevel er relevant vil den nok gladelig innordne seg Norge og norsk politikk og regelverk.

Vi har hatt EØS-avtalen i 27 år. Storbritannia har vært utenfor EU/EØS i et halvt år. Det rasjonelle alternativet for oss nordmenn akkurat nå er å bare lene seg litt tilbake – og så oppsummerer vi Storbritannias erfaringer om et par-tre år. Skal vi si det sånn?