Kjell Werner

kjell.werner@anb.no

Stortinget vedtok i vår å øke målet for selvforsyning av jordbruksvarer her til lands, fra dagens andel på 40 prosent til 50 prosent. Men politikerne nevnte knapt fisken. Derfor fikk vi bare servert en brøkdel av det samlede matfatet.

Selvforsyning burde i utgangspunktet være en enkel greie, men dette er komplisert. Spesielt når vi dukker ned i detaljene.

Og bedre blir det ikke når det handler om to departementer som i dette sakskomplekset meler hver sin panne- eller fiskekake. I hovedsak føres debatten på landbruksministerens premisser. Fiskeriministeren er det få som lytter på.

Det var landbruks- og matminister Geir Pollestad (Sp) som i mars la fram regjeringens strategi for økt selvforsyning. Her ble jordbruksvarer spesifikt nevnt allerede i tittelen på stortingsmeldingen. En melding som også tok for seg opptrappingsplanen for bøndenes inntekter, men det er en annen skål.

I meldingen kunne vi lese at dagens selvforsyningsgrad er om lag 40 prosent. Da er det korrigert for import av råvarer til fôr og forbruk av fisk og øvrig sjømat. Det synes opplagt at fôrimporten bør trekkes fra, men det er gir et skjevt inntrykk når fisk og annen sjømat ikke regnes med. Sjømat er selvsagt også mat.

Den norske sjømaten, både villfisken og oppdrettsfisken, vil komme godt med dersom det skulle oppstå en krise og Norge dermed blir en «isolert øy».

I handelspolitikken har Norge både offensive og defensive interesser. Et sterkt importvern er viktig for å nå målsettingen om økt selvforsyning og et livskraftig landbruk over hele landet. Samtidig er internasjonal markedsadgang avgjørende viktig for den norske sjømatnæringen. Her gjelder det å finne en politisk balansegang mellom disse to hensynene.

Beredskap og selvforsyning er ord som har blitt på de flestes lepper de siste årene. Pandemien ga oss en tankevekker. Og Russlands fullskala invasjonskrig i Ukraina fikk oss til å våkne.

I tillegg truer klimarelatert tørke og ekstremvær matproduksjonen i land etter land. Proteksjonisme brer dessverre om seg. Global forsyning av mat er ikke lenger så opplagt som det var.

På denne bakgrunn er det positivt at regjeringen kom med en stortingsmelding som understreker jordbrukets betydning for norsk selvforsyning. Norge er selvforsynt med kjøtt, melk og egg. I andre enden av skalaen finner vi frukt med en selvforsyningsgrad på skarve fem prosent og bær med 18 prosent. Selvforsyningsgraden av korn til mel er bare 31 prosent. For å nevne noe.

Men sjømatens betydning for egen matvareforsyning ble dessverre viet liten eller ingen oppmerksomhet fra regjeringens side.

Et bredt flertall på Stortinget rettet klokelig litt opp for denne blemmen. Våre fremste folkevalgte ba nemlig regjeringen legge vekt på beredskap for matvarer og inkludere fisk og havbruk i den videre oppfølgingen. 

Når man snakker om matvareberedskap brukes ofte de to begrepene selvforsyningsgrad og dekningsgrad. Selvforsyningsgraden beskriver hvor stor andel av maten nordmenn spiser som også er produsert her i landet. Dekningsgraden forteller hvor stor andel at matinntaket som kan dekkes av mat som produseres her til lands.

Siden Norge eksporterer 90 prosent av den norske sjømaten, vil denne sjømaten falle under dekningsgrad-begrepet. Det bør nevnes at Norge i fjor eksporterte 2,8 millioner tonn til 153 land. Dette volumet tilsvarer 39 millioner måltider hver eneste dag, hele året. Bare en brøkdel av dette er nok til å mette nordmenn flest.

Men det er en stor hake ved sjømaten når vi tenker selvforsyning, og ser bort fra villfisken som det jo bare er positive sider ved.

90 prosent av fôret til oppdrettsnæringen er nemlig basert på importerte råvarer. Da kommer oppdrettsfisken kort dersom en krise hindrer denne importen. Men også landbruket har en tilsvarende utfordring, siden nesten halvparten av kraftfôret er basert på importerte råvarer.

Løsningen vil være å legge om fôrproduksjonen til i større grad å være basert på norske råvarer. Derfor er det positivt at regjeringen har satt i gang et tiårig prosjekt med mål om å bli mer selvforsynt med bærekraftig fôr, både til oppdrettsfisk og husdyr i landbruket.

Norge har et stort potensial for å dyrke planteprotein, både til menneskemat og nytt fôrråstoff, som alternativ til importert soya. Det bør også nevnes at oppdrettslaks klarer seg fint uten tilført mat i åtte uker. En kortvarig krise vil derfor ikke være et problem i så måte.

Men for å stå bedre rustet ved en langvarig krise, bør det utarbeides beredskapsplaner for å sikre nordmenn tilgang på nok kalorier gjennom selvforsynt mat, basert på en kombinasjon av jordbruksvarer, torsk, sild og oppdrettslaks.

Regjeringen er et kollegium som samlet står sammen om politikken som føres. Men det blir ofte slik at de enkelte statsrådene tenker mer på seg selv og eget departement, både i kampen om budsjettmidler og med profileringen av politiske saker.

Derfor bør det ikke overraske noen at en landbruksminister fra Senterpartiet fokuserer på landbrukets rolle og bøndenes kår. At en fiskeriminister fra Ap blir latt i stikken, blir underordnet. Det er vanskelig å gjøre alle til lags, for ikke å si til laks.

Men hevnen er søt. Regjeringen har nemlig gitt næringsminister Cecilie Myrseth (Ap) i oppdrag å koordinere forsyningssikkerheten i Norge. Myrseth har en kort fortid som fiskeriminister, så hun har gode forutsetninger for å huske på å inkludere fisken ved neste korsvei.

Norge bør satse på selvforsyning med et mer komplett matfat. Det vil være matnyttig både i en normalsituasjon og dersom det skulle oppstå en krise.