Kjell Werner

kjell.werner@anb.no

«Det politiske Norge må våkne fra dvalen.»

Dette er overskriften på Siv Jensens gjestekommentar i Dagens Næringsliv. Jensen poengterer at hun er ute av norsk politikk, men innrømmer at hun tar sin del av ansvaret for politikken som ble ført da hun var finansminister i Erna Solbergs borgerlige regjering. 

«Orkesteret spiller videre, mens isfjellet kommer stadig nærmere», skriver Siv Jensen – tydelig inspirert av det tragiske Titanic-forliset i 1912.

Jensens budskap er at Norge har blitt stadig mer avhengig av oljepenger for å finansiere velferdsordninger og varige driftsutgifter over statsbudsjettet.

Siv Jensen var finansminister fra høsten 2013 til våren 2020. I disse årene ble oljebruken tredoblet, fra 118 til 362 milliarder.

Det bør nevnes at dagens regjering legger opp til å bruke 410 oljemilliarder i år. Hver fjerde krone i statsbudsjettet hentes nå fra oljefondet. Dette er riktignok innenfor den såkalte handlingsregelen, som for øvrig «rause» Frp aldri har akseptert som økonomisk krittstrek.

«Det er en unnlatelsessynd om politikerne fortsetter å skyve utfordringene foran seg til neste generasjon», skriver Jensen.

Hun advarer dagens politikere mot å bruke for mange oljemilliarder. Her snakker en «ekspert» på raus bruk av oljepenger, både fra tiden da hun var finansminister og ikke minst som forhenværende leder i et parti som i realiteten har overgått alle andre i oljepengebruk.

Hvorfor kommer den nye erkjennelsen først nå? Det er skamløst at Siv Jensen lot ferden gå ufortrødent videre uten å se faren for havari.

Etterpåklokskap er ingen heltemodig øvelse, men det er bedre enn ingen klokskap. Og det er absolutt bedre enn ulne bortforklaringer.

En balansert tilnærming har mye for seg. Oljeinntektene kommer godt med her til lands, spesielt dersom de brukes med klokskap til investeringer og verdiskapende tiltak. Men det bærer fort galt av sted dersom oljeformuen veksles inn i varige driftsutgifter, som eksempelvis altfor rause pensjoner og nye velferdsordninger.

Slike goder bør finansieres med kutt på andre budsjettposter i statsbudsjettet.

I dag kan vi prise oss lykkelige over at Jens Stoltenbergs første regjering innførte handlingsregelen for innfasing av oljepenger i norsk økonomi.

Poenget med denne reglen er at politikerne bare skal bruke «rentepengene» av Oljefondet. På den måten unngår vi overoppheting i norsk økonomi og sørger for at kommende generasjoner også kan nyte godt av oljeformuen.

Stoltenbergs andre regjering fikk senere med seg et bredt politisk flertall på pensjonsreformen. Hovedgrepet i reformen var å stimulere nordmenn flest til å stå lenger i arbeid, i takt med økt levealder.

Men også her stilte Frp seg populistisk på sidelinjen og la opp til mer rause pensjoner – altså å bruke uforsvarlig mye av oljeformuen på varige driftsutgifter.

Tenk om Siv Jensen hadde satt på bremsene da hun var finansminister. Da hadde Norge stått bedre rustet til å møte framtidens utfordringer.

Men la nåde gå for rett. Det er positivt at Siv Jensen omsider har kommet på bedre tanker. Sent, men godt.

Politikere fra alle partier bør ta Jensens budskap på største alvor. Dette gjelder ikke minst hennes partifeller i Fremskrittspartiet.

Den første testen blir Ap/Sp-regjeringens nye perspektivmelding, som finansminister Trygve Slagsvold Vedum etter planen skal legge fram i juni. I denne framoverskuende meldingen vil politikerne, nok en gang, bli minnet om at det blir flere eldre her til lands og at oljeinntektene snart vil bli mindre. Samtidig blir det færre yrkesaktive bak hver pensjonist. Generelle skattelettelser vil gjøre vondt verre.

Økonomisk edruelighet blir en dyd av nødvendighet. Politikerne må kort og godt prioritere hardere.

Velgerne kan ikke lenger få i pose og sekk. Det går over stokk og stein dersom vi sier «ja takk, begge deler» i dårlig Ole Brumm-stil. Vi må velge mellom melk og honning. Alternativet er at Norge krasjer økonomisk med et isfjell. Det kan bli en dramatisk nedtur for kommende generasjoner.