Ebba Wergeland

Forhandlingene om ny IA-avtale førte ikke fram. LO krever fortsatt fredning av sykelønna. NHO har støttet LO i fredningskravet siden 1990, men nå er det slutt.

Hvis LO skal berge sykelønna, må de si klarere fra:

· Sykefraværet er ikke for høyt hvis vi vil ha inkludering

· Sykefraværet er ikke et samfunnsproblem, det måler bare arbeidsgivers produksjonstap

· Sykelønna er god samfunnsøkonomi, den gjør veien fra sykdom til fattigdom lenger

· Sykelønna har ikke vært fredet. Sykmeldtes rettigheter er svekket og må på plass igjen

Stein Aabø skriver i Klassekampen at bruddet i IA-forhandlingene betyr at folk er blitt mer opptatt av skattelette enn av solidaritet, og at NHO har skjønt dette.

Forklaringen holder ikke. Den solidariske sykelønnsordningen er fortsatt populær. Det som har endret seg er hvordan storting og regjering ser på dem som har bruk for sykelønn.

I 1978 vedtok Stortinget enstemmig full lønn fra første fraværsdag for alle. Fram til da hadde det vært et privilegium for høyere funksjonærer. Høyres leder Jo Benkow sa at formålet var «å gi alle som lever av sitt arbeid full dekning mot inntektsbortfall når sykdom melder seg». Uansett parti gikk representantene ut fra at folk helst ville jobbe og forsørge seg selv så sant de kunne.

På begynnelsen av 1990-tallet var fraværsprosenten på vei nedover fordi arbeidsløsheten økte. Når køen av jobbsøkere blir lengre, kan arbeidsgiverne velge bort dem som har helseproblemer og trenger sykefravær. Det gir lavere fravær.

Norge var blitt rikere, men både Høyre og Arbeiderpartiet hadde fått nye ledere med mindre tro på folks arbeidslyst enn forgjengerne. De lyttet til ekspertråd fra EU som sa at full lønn under sykdom svekket motivasjonen til lønnsarbeid. Arbeiderparti-regjeringen lanserte «den nye arbeidslinja». Den skulle som de sa «gjøre arbeid til førstevalg» ved å redusere trygdeytelsene.

Sverige fulgte EUs råd, kuttet i sykelønna og innførte ubetalte karensdager. Når de som hadde mest bruk for sykelønnsordningen ikke hadde råd til å gå sykmeldt, gikk fraværet selvsagt ned.

I Norge unngikk LO og NHO at Brundtland-regjeringen (Ap) gjorde tilsvarende kutt, ved å gå med på en samarbeidsavtale. De skulle samarbeide om å redusere sykefraværet med ti prosent fra 1991 til 1993. Til gjengjeld skulle regjeringen frede sykelønnsordningen.

De av oss som husker så langt tilbake, vet at sykefraværet ikke var noe stort tema i offentlig debatt på 70- og 80-tallet. Tillitsvalgte ville ikke diskutere sykefravær med arbeidsgiver.

De brydde seg bare om sykmeldinger når det var nødvendig å forsvare ansattes rettigheter etter arbeidsmiljøloven: det spesielle oppsigelsesvernet under fravær, den sykmeldtes rett til å holde helseopplysninger for seg selv, og retten til å få arbeidsforholdene tilrettelagt etter alder og helsetilstand.

NHO registrerte fraværet for medlemsbedriftene som produksjonstap eller svinn på grunn av fravær: tapte arbeidsdager per 100 avtalte arbeidsdager, også kalt «sykefraværsprosenten».

SSB har registrert totalfraværet på samme måte siden 2001. Utviklingen er mindre dramatisk enn ordbruken i fraværsdebatten gir inntrykk av.

SSB

Den første sykefraværskampanjen (1991-93) ble evaluert av Rogalandsforskning. Den hadde ikke påvirket fraværet, men forskerne mente likevel at resultatet var positivt på grunn av det de kalte «legitimeringseffekten».

Det var blitt «lettere og mer legitimt å ta opp spørsmål om sykefravær på arbeidsplassene». (Sammen om sykefravær: Evaluering av NHO og LOs sykefraværsprosjekt. Rogalandsforskning 1994.)

I kjølvannet av kampanjen skjedde det store endringer i synet på fravær. At LO samarbeidet med NHO om å få ned fraværet, måtte jo bety at det ikke bare var arbeidsgivers problem, men et felles samfunnsproblem.

Hvis det var i begge parters interesse å redusere arbeidsgivers produksjonstap på grunn av fravær (fraværsprosenten), måtte vel også tillitsvalgte hjelpe arbeidsgiver med å redusere fraværet i egen bedrift?

Siden fulgte stadig nye fraværskampanjer. I tillegg til reduksjon av fravær kom det også et mål om at flere eldre og flere med helseproblemer skulle inn i arbeidslivet. De som underskrev den første avtalen om «inkluderende arbeidsliv» i 2001 sa det var en «målkonflikt». Inkludering ville vanligvis gi høyere fravær, ikke lavere.

Som en arbeidsgiverrepresentant sa det: «du kan ikke først måles på om du får marginaliserte grupper inn i arbeid, og deretter si at fytterakkern, sykefraværet stiger. Det svekker legitimiteten til IA-avtalen.» (Evaluering av IA-avtalen (2001–2009). SINTEF 2009.)

Likevel ble det inngått stadig nye IA-avtaler - fram til i fjor. I dag sier LO offentlig det begge parter visste alt i 2001: Inkludering gir høyere fravær.

«Vi skal ikke få ned sykefraværet for enhver pris», sa LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad til FriFagbevegelse tilbake i august. Men hvorfor skal LO få ned sykefraværet i det hele tatt? Norge som samfunn er tjent med mer inkludering og må godta høyere fravær.

Sykelønna må ikke bare berges, den må gjenreises. Den har slett ikke vært «fredet» slik regjeringene har lovet LO og NHO siden 1990. Folketrygdloven og NAVs praksis er år for år endret og tilpasset «den nye arbeidslinja» med mindre tillit til de sykmeldte enn Stortinget hadde i 1978.

Oppsigelsesvernet, personvernet og retten til å få arbeidsforholdene tilrettelagt er svekket, mens arbeidsgiver har fått større makt. Få har lagt merke til det, for det rammer gjerne langtidssykmeldte med lite kontakt til arbeidsplass og tillitsvalgte.

Her er det en stor ryddejobb å gjøre.