Kari Kristensen, kommentator i Dagsavisen

Ifølge Eurofound har arbeidstakere med midlertidige kontrakter, eller løs tilknytning til arbeidslivet, lav tillit til andre, og lavere valgdeltakelse enn faste arbeidstakere.

Det bør ikke sjokkere noen. Det mangler ikke på kyndige som har advart mot den prekære klassen det siste tiåret – de indignerte som enten ikke stemmer eller stemmer «feil».

Samtidig tar gig-økonomien stadig større plass i arbeidslivet i Europa.

Nylig kunne vi lese i FriFagbevegelse om litauiske Monika som tjente 750 kroner i timen som renholder i Norge. Arbeidsgiveren hennes, Vaskehjelp, er en app. Monika beskriver seg som «fri», og er fornøyd med tilværelsen, fordi Vaskehjelp forholder seg til allmenngjort minstelønn, og betaler for eventuelle skader i huset om Monika skulle være uheldig.

Men der stopper også friheten. Senere i saken kommer det fram at det tok to år med overtidsarbeid for Monika å komme seg til denne timelønna. Hun er avhengig av gode anmeldelser på appen fra kunder – kundene bestemmer hverdagen hennes.

23 millioner europeere har, som Monika, en app som arbeidsgiver. 45 millioner europeere er anslått å ha det innen 2025, viser tall fra Eurofound. Det er en dobling på ett år.

Gig-økonomi kommer fra ordet gig, som i musikken er en betegnelse for en spillejobb, altså en «one-night’er». Gig-økonomien, eller plattform-økonomien, er en arbeidsmodell der folk ofte jobber som uavhengige enkeltpersonforetak, frilansere, deltidsarbeidere eller midlertidige arbeidere fremfor å være fast ansatt.

Gig-økonomien har stort sett utfordret lavlønnsyrker med lav organisasjonsgrad, høy gjennomtrekk og få krav til kvalifikasjoner. Men virksomheter som «Dr. Dropin» viser at også middelklasseyrker som legeyrket kan bli utfordret av noe som kan ligne gig-økonomi. Et undervurdert poeng er at «Dr. Dropin» gjør at nyutdannede leger går glipp av et vitalt fagmiljø.

Noen av hovedfunnene til den nevnte Eurofound-rapporten, er at selv om kortsiktige midlertidige arbeidskontrakter er blitt mindre vanlige det siste tiåret, er det fortsatt relativt utbredt i noen EU-land. Dette gjelder særskilt unge mennesker og ikke-statsborgere med lav utdanning som ikke kan finne fast jobb.

Mer skremmende funn i rapporten er at arbeidstakere med usikre kontrakter eller som ikke har kontrakt i det hele tatt, er mindre fornøyd med hvordan demokratiet fungerer, og det samme gjelder folk som opplever usikkerhet i arbeidslivet. De har også lavere tillit til andre mennesker, og lavere rettferdighetsoppfatning.

De som opplever usikkerheten i arbeidslivet gjennom ikke-permanente kontrakter og lignende, har mindre sannsynlighet for å stemme ved valg.

Rapporten konkluderer med at sammenhengen mellom sosial ekskludering og jobbusikkerhet ligner på forholdet mellom sosial ekskludering og arbeidsledighet, noe som antyder at usikkerheten er nok til å få arbeidere til å føle seg ekskludert fra samfunnet.

Det er kjekt med rapporter som kan bekrefte det åpenbare: Jo mindre fellesskap og forutsigbarhet, desto mindre tillit.

I Norge er tallene på antall plattform-arbeidere på beskjedne 13.000. Likevel, tall fra valget viser også at de sosiale forskjellene i valgdeltakelse her til lands har økt. Statistikk fra Institutt for samfunnsforskning viser at valgdeltakelse henger sammen med sosial integrasjon.

Spørsmålet for Monika er hvor lenge hun klarer å stå i jobben sin. Blir hun syk, har hun færre rettigheter. Blir hun trakassert, har hun ingen tillitsvalgt. Hun har ingen å diskutere med, ingen å lene seg på, ingen å dele positive og negative deler med jobben med. Pensjon og feriepenger må hun spare opp selv.

Trekk dette fra den stilige timelønna hun oppga i FriFagbevegelse, og det er lite igjen. Hun skaper også hodebry for fagbevegelsen. Det er heller ikke til å se bort fra at noen tjener grovt på plattformarbeiderne, og sistnevnte har i svært liten grad mulighet til å avansere i jobben.

På den positive siden: Norge er i et særtilfelle, hvor plattform-arbeidere er i mindretall. 13.000 mennesker er ikke mange. Det kan vi nok takke fagbevegelsen for.

Foodora-streiken, Über-utkastelsen og innleieforbudet som nettopp trådte i kraft, viser at det fortsatt er en sterk kollektiv bevissthet rundt arbeidsliv i Norge, selv om det ikke nødvendigvis gir utslag i form av stemmesedler til venstresidepartiene.

Vi er også bedre organisert blant drosjeeiere, frisører, renholdere og andre yrker som i andre europeiske land er utsatt for gig-økonomi. Skurkene i byggebransjen er mer eller mindre borte, etter et enormt fagforeningsopprør, som førte til strengere regulering.

På den negative siden: Det kan se ut som at EU ligger foran oss i redskaper for å takle nye selskapsmodeller, selv om noen nok vil påstå at EU-landene nå rydder opp etter egne selvmål. I Norge har vi uansett få lover som regulerer nye måter å drive butikk og virksomhet på. Om gig-økonomien ekspanderer i Norge, kan vi være sårbare.

Skurker forsvinner ikke – de finner nye arenaer. Det gjelder å være skjerpet i møte med dem. 

Plattformdirektivet som er utformet av EU, ligger nå som et utkast til vurdering hos Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Direktivet vil naturligvis bedre tilværelsen for gig-arbeiderne, blant annet ved å gi dem mer forutsigbarhet.

Spørsmålet er om gig-økonomi skulle hatt noe plass i samfunnet vårt i det hele tatt. Demokratiet i Vesten er skjørt om dagen – vi trenger vitterlig ikke at færre tror på det.

Om vi må hente pizzaen vår eller vaske leiligheten vår selv, er det en rimelig pris å betale for demokrati, for øvrig.