Trygve Svensson
Jan-Erik Støstad

Nærmest var vi en periode tilbake i 2000, da Poul Nyrup Rasmussen, Paavo Lipponen, Jens Stoltenberg og Göran Persson alle var statsministre. Nå kan Mette Frederiksen, Sanna Marin, Logi Einarsson, Jonas Gahr Støre og Stefan Löfven toppe dem.

Det er noen forbehold, men en slik utvikling kan også ses som del av en større utvikling i vesten, hvor nyliberalismen som idé er på vikende front.

Valg i Island og Norge

Sosialdemokrater leder alt regjeringene i Danmark, Finland og Sverige. Lørdag 25. september, knappe to uker etter det norske valget, går islendingene til urnene for å velge nytt Allting. De islandske sosialdemokratene, Samfylkingen, er tredje største parti, og er inne i en dipp med bare 12,5 prosent på målingene. Samtidig er det gode muligheter for at dagens statsministerparti Venstrepartiet De Grønne skifter side, og at Samfylkingen går inn i regjering. Med mange usikre velgere vil valgkampen avgjøre om deres partileder Logi Már Einarsson ender opp med å aksle statsministerjobben, som leder av en rød-grønn koalisjonsregjering.

I Norge vet vi at meningsmålingene viser et tydelig ønske om skifte, nå bare to måneder før valget. Ingen i sentrum-venstre tar seieren på forskudd, men de ligger unektelig godt an, med en borgerlig statsminister og regjering som virker å ha helt mistet grepet. Ifølge statistikkforsker Jørgen Bølstad, Norges svar på amerikanske Nate Silver, har høyresiden nå kun 3.4 prosent sannsynlighet for å få flertall på Stortinget ved neste valg.

Krevende i Sverige

Stefan Löfven og Socialdemokraterna har styrt Sverige i en mindretallskoalisjon med Miljøpartiet helt siden 2014, og kan godt også vinne neste års valg i september. Den politiske situasjonen fra et sosialdemokratisk ståsted er likevel krevende. Mens rød-grønne partier i Danmark og Norge for tiden har flertall i befolkningen, har de i Sverige lavere oppslutning.

Dermed står Stefan Löfven i et tungt dilemma: Enten inngå kompromiss med det liberalistiske Centerpartiet, som han har valgt, eller la høyrepartiene ta over makten og dermed gi Jimmy Åkesson og Sverigedemokratene en hånd på rattet. Det siste vil bety høyrepolitikk og høyrepopulisme samtidig, noe som ut fra en sosialdemokratisk analyse vil være den verst tenkelig veien inn i en gjenoppbygging etter pandemien.

Fagforeningsmannen Löfvens forhandlingsevner kom til sin rett nok en gang da han nettopp red av en storpolitisk krise initiert av Venstrepartiet. Nå sitter han forhåpentligvis rimelig trygt fram til neste års valg. De svenske sosialdemokratene ligger i målingene litt under 2018-valgresultatet, som var på 28,3 prosent.

Mette Frederiksen og Sanna Marin

I Danmark er situasjonen mer stabil. Socialdemokratiet står, etter et enda høyere nivå gjennom pandemien, fortsatt på litt over 30 prosent. Enkelte problemsaker (som mink-saken) har kommet de siste månedene, men generelt har Mette Frederiksen siden valget i 2019, hvor S fikk 25,9 prosent av stemmene, opparbeidet seg stor tillit og politisk kapital. I tillegg til å holde på en stram innvandringspolitikk, har Socialdemokratiet prioritert tidligpensjon og, ikke minst, en meget foroverlent klima- og naturpolitikk. Slik bygger man også bro mellom generasjonene.

Som Mette Frederiksen får Sanna Marin plusspoeng for å komme inn som et friskt pust. Det finske partiet har slitt med et image knyttet til eldre industriarbeidere, og har lenge ligget vel så mye under som over 20 prosent på målingene. Som i Sverige er det behov for støtte fra Centerpartiet, som her er inne i den store regjeringskoalisjonen på fem partier. I en slik koalisjon blir hverdagen aldri kjedelig.

Stort nok styringsparti

Man kan argumentere for at de fleste av sosialdemokratenes samarbeidspartier på rød-grønn side deler noen grunnleggende verdier og støtter grunnpilarene i den nordiske modellen, og at det derfor ikke gjør all verden selv når sosialdemokratene faller godt under 30 eller endog 25 prosent. På kort sikt stemmer nok det. På lang sikt blir det like fullt et problem.

De nordiske sosialdemokratiske partiene har tradisjonelt vært styringspartier som har sett politikken som en helhet, og hatt styrke til å ta upopulære men nødvendige avgjørelser, oftest med støtte fra fagbevegelsen.

I pakt med tidsånden

Samtidig er det mange trender som peker i positiv retning for den nordiske modellen på vei inn i det kanskje viktigste politiske tiåret for vår generasjon. Innen 2030 skal både ulikhetskrisen og klimakrisen nedkjempes. Utslippene skal ned, velferd og arbeidsplasser bygges opp. De unge blir stadig mer opptatt av klima og rettferdig fordeling, og det er en felles forståelse i hele den vestlige verden at samfunnet må over i en mer bærekraftig retning.

«Det ville være trist om Norge ble forbigått i ‘nordiskhet’», skrev Martin Sandbu, som er kommentator i Financial Times, nylig. Med det forsøkte han å illustrere det store tankeskiftet som foregår, også i institusjoner som OECD og Verdensbanken. «Oppfatningen om at det gamle systemet ikke lenger duger, har nådd en kritisk masse», skriver Sandbu. Det trengs mer kraftfull politikk. Biden-administrasjonens store og rettferdig inndelte krisepakker er et viktig eksempel. Med den nye politikken skal for eksempel barnefattigdommen i USA bli halvert.

Den nye tenkningen kom også tydelig frem i et frokostmøte vi i SAMAK og Tankesmien Agenda arrangerte nylig med ledende politikere fra de nordiske landene.

Aller viktigst er dette: Hvis de islandske og norske valgene går godt for rød-grønn side, må det ikke bli en hvilepute for tilhengerne av den nordiske modellen.

Det bør være et kraftfullt «call to action», og en unik mulighet for at Norden nok en gang kan vise vei.

Innlegget ble først publisert på agendamagasin.no