Lars West Johnsen, politisk redaktør i Dagsavisen

I løpet av et par korte døgn er det kommet tre målinger som alle viser det samme: Høyre fosser fram.

26,5 på NRK/Aftenpostens måling, 27,4 i VG og 29,5 på FriFagbevegelse sin ferske måling.

Effekten av Solberg-skandalene er nær nullet ut.

Tendensen er den samme. Høyres posisjon i norsk opinion styrker seg. Og politiske motstandere må bare akseptere at Erna Solberg er usårbar. Det ene flaue dramaet etter det andre har rammet Solberg. Den ferske avsløringen av mannens juks med å utgi seg for å være siviløkonom, en tilsnikelse Solberg selv har vært klar over, har ikke hatt noen effekt. Snarere tvert om.

Høstens habilitetsskandale der mannens aksjekjøp truet Solbergs politiske posisjon og arv, traff henne tungt i høst. Solberg vaklet. Men Høyre-bautaen falt ikke. Et velregissert medieshow stabiliserte skuta før hun igjen tok tilbake kontrollen på partiet sitt.

KrFs Olaug Bollestad gikk nylig ned på kne og kysset dronningens ring. Solberg er nå politisk fullt restituert. Det forteller mye om Erna Solbergs posisjon i det norske folket. Ja, det er nesten som med Trump-fansen. De står ved sin kandidat. Uansett.

Parallellen til amerikansk politikk kan trekkes lenger. Trumps styrke er ikke egen kraft, men motstanderens svakhet. Der er det Biden som mangler troverdighet og folks støtte.

Her hjemme er det statsminister Jonas Gahr Støre som sliter historisk tungt med tilliten. Hans svakhet er Solbergs styrke.

I Washington vil analytikere kunne si at Bidens slit på målingene er et paradoks. Han gjør mye − og kanskje det meste − rett. Amerikansk økonomi går godt, det skapes arbeidsplasser og USA har ledet an for å få bukt med inflasjonen. Han har vært overraskende tydelig mot Netanyahus Israel, og er krystallklar på Nato og i sin støtte til Ukraina. Men det er ikke nok.

Både Biden og Støre er anstendige og statsmannsaktige, men de fanger ikke folket i krise. Også Støres regjering gjør åpenbart mye rett. Den gjør det den gikk til valg på, samtidig som den har håndtert de største utfordringene for landet siden andre verdenskrig. Strømkrisa ble løst, renter og inflasjon er stabilisert i en situasjon der vi deler skjebne med store deler av verden.

Ressurser og støtte er mobilisert for Ukraina, men etterlatt inntrykk er at vi burde gjort mer. Støre har vært først i rekka av kritikere av Israels angrep på Gaza, og med bred støtte i eget folk. Ja, rett og slett verdensledende, men igjen, det etterlatte inntrykk er blitt at vi er ettergivende.

Les utenriksminister Espen Barth-Eides intervju med Aftenposten om venstresidas kritikk av regjeringens Israel-politikk og du vil se uttrykk for uvanlig åpenhjertig frustrasjon.

Arbeiderpartiet hakkes i biter fra begge sider. Denne posisjonen er ikke bærekraftig.

Det er urolige, utrolige tider. Akkurat nå har ikke mange av oss bare dårlig råd, som følge av dyrtida, mange er også tiltagende redde. Vi lever i en ny virkelighet.

Det hjelper ikke at Støre, forsvarssjefen og til og med Jens Stoltenberg alle − bare den siste uka − har prøvd å dempe inntrykket av forestående fare når det i offentligheten ropes på 50 prosent økning i forsvarsbudsjettene og landets sikkerhetstjenester offentlig deler sin bekymring.

Å akseptere realitetene slik de er, er ikke et moderne trekk ved verken det norske eller det amerikanske samfunnet. Hvis politikerne ikke leverer på null rente og fred i verden, velger vi noen andre.

Nå er det dyrt og farlig, så da håper vi på at det blir bedre med en annen kandidat. Politikere i opposisjon er så uendelig mye mer attraktive enn de ansvarlige i posisjon.

Men dette er irrasjonelt. Å endre politisk ledelse i Norge, vil selvsagt ikke endre på noen av de grunnleggende faktorene som gjør at vi ikke har tillit til Støre og regjeringen.

Dommen over Støre er brutal. 17,8 prosent på vår måling er likevel ikke oppsiktsvekkende, selv om den isolert sett hører til partiets dårligste målinger gjennom tidene. Tallet er bare en bekreftelse på Støre og regjeringens strev. Hos oss er det åpenbart ikke farlig som i USA med regimeskifte, men det er ingen grunn til å tro at mor Erna vil bringe fortidas velstand og dype ro tilbake.

«Det er lenge til valget». Dette mantraet har nærmest blitt messet som trøst i Arbeiderpartiet siden det så brått gikk nedover etter valget 2021. Men det borgerlige flertallet har nå vært stabilt på vår måling i halvannet år.

Høyre har vært større enn Arbeiderpartiet i snart to år. Ingenting tyder på fred i verden og velstand til alle i løpet av de neste 18 månedene fram stortingsvalget 2025. Det går fort dit.

De forventede rentenedgangene i 2024, som skulle snu mørke til lys for regjeringen, lar vente på seg. Spådommer om september kan fort bare være spådommer, og dyrtida kan spise seg fast. Verden vil bli et enda farligere sted. Det er mer sannsynlig enn ikke.

Hva som skal endre de faktiske rammevilkårene og gi Norge troa på Støres prosjekt i 2025, når livet nå ikke er godt og trygt nok, er rett og slett vanskelig å se: Erna − hva har vi å tape?

Debatt: Det er blytungt å være medlem i Arbeiderpartiet for tiden