Jonas Bals, rådgiver i LO

I vårt naboland Sverige, har 130 Tesla-arbeidere vært ute i streik siden slutten av oktober.

Fagforbundet deres, IF Metall, organiserer om lag 300.000 arbeidere, og har et kampfond som kan holde i 500 år.

Motstanderen deres har imidlertid også ressurser til å holde på lenge: De kjemper mot en av verdens rikeste menn, den høyreekstreme mangemilliardæren og fagforeningsknuseren Elon Musk, som har gitt streng beskjed til sitt svenske datterselskap om ikke å inngå en tariffavtale.

De svenske metallarbeidernes leder, Veli-Pekka Säikkälä, ser ut til å ha forsøkt å unngå at streiken skulle bli en konflikt med Musk personlig. Det gjorde han trolig ut fra kunnskap om hvordan stormannsgale narsissister oppfører seg: Menn som Musk er vanskelige å få snudd dersom snuoperasjonen kan framstå som et prestisjenederlag.

Nå ser imidlertid det toget ut til å ha gått. Musk har meldt seg på for fullt i konflikten, blant annet gjennom medieplattformen Twitter/X, som han fikk eierskapet til i fjor. Der kaller han de svenske fagforeningenes oppførsel for «galskap».

Musk er kjent for sin aggressive motstand mot fagforeninger.

Tesla tapte nylig en rettssak i USA mot en arbeider som hadde blitt ulovlig oppsagt for å ha organisert seg, og National Labor Relations Board har gjentatte ganger påpekt hvordan selskapet har etterforsket, trakassert, disiplinert og diskriminert ansatte som melder seg inn i en fagforening. 

Tidligere i år sa selskapet opp 30 ansatte i Buffalo, etter at de hadde forsøkt å organisere kollegaene sine.

Tesla oppfører seg på samme måte overalt i verden – også her i Norge.

«Hver gang jeg besøker Teslas verksteder, blir vi kastet ut det sekundet de hører jeg kommer fra fagforeninga», fortalte Oskar Lindøe, leder for Fellesforbundets avdeling 1, til FriFagbevegelse nylig.

Leder i avdeling 5, Richard Storevik, fortalte at deres organisasjonsarbeider har et eget Excel-ark for Tesla-medlemmene, som er redde for at arbeidsgiveren skal finne ut av at de er LO-medlemmer.

Oligarker som Elon Musk og Amazon-eier Jeff Bezos bruker nesten like mye penger på å knuse fagforeninger som de gjør på å finansiere private romferder. Hvert år svir amerikanske arbeidsgivere av svimlende summer på tiltak som skal hindre at de ansatte får medbestemmelse på arbeidsplassene.

Denne arbeidslivsmodellen står i skarp motsetning til den nordiske arbeidslivsmodellen, som har blitt kjempet fram gjennom 150 år med organisering.

Vi lever i en tid der den nordiske modellen ikke bare utfordres av menn som Elon Musk, men også av høyreekstreme og erkeliberalistiske politikere – blant annet i Finland og Sverige.

Derfor er Tesla-streiken som et historisk veikryss: Utfallet av denne kampen vil avgjøre svært mange andre spørsmål i årene som kommer. Den er en skjebnekamp.

Mange streiker handler om små forbedringer og gradvise reformer.

Innimellom dukker det imidlertid opp streiker av en annen type, der viktige og helt fundamentale prinsipper står på spill. Streiken i Sverige er en sånn streik.

Begge parter vet at mye står på spill.

For svensk fagbevegelse dreier streiken seg om den grunnleggende retten til å være organisert, til å kunne forhandle kollektivt om lønn, og om arbeidernes rett til å være med å påvirke og utforme sin egen arbeidsplass.

For Musk vil en innrømmelse til fagbevegelsen være den første han gjør noensinne, i en situasjon der fagbevegelsen er på offensiven i flere land, til og med i USA.

Da de amerikanske bilarbeiderne nylig avsluttet streiken sin mot de største bilgigantene, sto Tesla uberørt tilbake, med langt lavere lønninger og fortsatt kjemisk fritt for fagforeninger.

Men lederen for fagforbundet United Auto Workers, Shawn Fain, sa da streiken var over at de vil bruke de kommende årene på å gjenreise arbeiderbevegelsen. Det skal de gjøre «ved å organisere som vi aldri har organisert før», også i selskaper som Tesla.

Fain oppfordret også andre forbund til å gå sammen med UAW i et koordinert oppgjør med det han kalte «milliardærklassen», med et langsiktig mål om å markere 1. mai 2028 «i Haymarket-opprørets ånd».

Stridsmidlene partene tar i bruk, gjør også konflikten prinsipiell.

Fagbevegelsen har støttet opp om de streikende gjennom sympatistreik og blokader mot Tesla: Havnearbeiderne nekter å losse og laste Tesla-biler, renholderne nekter å vaske bilprodusentens «showrooms», postbudene har sluttet å levere brev, deler og registreringsplater, og elektrikere, malere og andre bygningsarbeidere har sluttet å utføre vedlikehold, inkludert på selskapets ladestolper og verksteder.

Også i Norge har Fellesforbundet varslet at de vil stanse forsøk på å omgå de svenske sympatiaksjonene.

På den andre siden har vi Tesla, som henter inn streikebrytere slik arbeidsgiverne hadde for vane å gjøre under «de store kampårene» i skandinavisk historie.

I den dramatiske mellomkrigstida kjempet ikke fagbevegelsen bare fram hovedavtaler og en respekt for organisasjonsretten, men den tok også opp – og vant langt på vei – kampen mot fascismen.

Den gangen ble fagbevegelsen forsøkt kneblet gjennom tvangslover, møtt med våpenmakt og organisert streikebryteri – for å til slutt tvinge fram et kompromiss med motparten. Det er dette kompromisset den finske Petteri Orpo-regjeringen nå angriper, med drastiske inngrep i streikeretten som ett av tiltakene. De finske forslagene vekker gjenklang også i Sverige, der flere næringslivsledere nå tar til orde for å begrense adgangen til å streike, og ikke minst adgangen til å erklære sympatistreiker.

Ordet «sympatistreik» er et av de vakreste ordene vi har i språket vårt.

Sympatistreiker og blokader har blitt brukt i utallige arbeidskonflikter opp gjennom historien, i tilfeller der arbeidsgiverne har nektet å imøtekomme de ansattes ønske om tariffavtale, medbestemmelse og forhandlingsrett.

Grupper med lav forhandlingsmakt, i bransjer der organisasjonsgraden er lav og gjennomtrekket av folk er høyt, er helt avhengige av en slik form for solidaritet.

Derfor vekker også sympatistreikene reaksjoner. I en debattartikkel i Svenska Dagbladet hevdet administrerende direktør i den markedsliberalistiske tankesmia Timbro, Benjamin Dousa, at fagforeningsmakt er skadelig for Sverige.

I hans optikk er sympatiaksjonene et overgrep mot en forsvarsløs mann – som tilfeldigvis er klodens rikeste, og dermed også en av de mektigste. 

Gunther Mårder, administrerende direktør i Företagarna, skrev i Dagens Industri at fagforeningene bruker «mafialignende virkemidler».

At fagforeningsmakt sikrer maktbalanse, i det som ellers er et ekstremt assymetrisk maktforhold, er helt usynlig i Timbros og Företagarnas verden.

De ser verken den opphopningen av makt Musk besitter med sine flere tusen milliarder kroner, eller hvordan han og andre oligarker omsetter denne økonomiske kapitalen i politisk innflytelse. De ser også helt bort fra at Musk kontrollerer en av verdens viktigste demokratiske debattflater, medieplattformen Twitter/X.

Twitter/X har de siste årene blitt en viktig del av vår felles demokratiske offentlighet. Etter Musks oppkjøp av plattformen har den også blitt et kraftig våpenarsenal for den ekstreme høyresiden. Etter at han kjøpte Twitter har Musk brukt selskapet som et våpen i kampen mot det han kaller «Woke-viruset», og til å spre rasistisk og antisemittisk møkk, desinformasjon og høyreekstreme konspirasjonsteorier.

Ifølge Anti-Defamation League økte antisemittisk innhold med 61 prosent de to første ukene etter at Musk overtok kontrollen. Det var også en sterk vekst i poster med hatefullt innhold mot svarte og mot homofile menn. Musk inviterte dessuten tilbake Donald Trump, som hadde blitt kastet ut etter kuppforsøket 6. januar 2021, og Kanye West, som hadde blitt kastet ut for jødehat. 

Det hvite hus har nylig fordømt det de kaller Musks «avskyelige promotering» av antisemittisme. De siste dagene har Musk forsøkt å rette opp noe av skaden han har gjort på sitt eget selskap ved å besøke Benjamin Netanyahu i Israel, og lovet ham og de høyreekstreme regjeringsmedlemmene hans støtte i krigføringen i Gaza.

Det er en uhellig allianse som kan tolkes på mange vis – men det er også en påminnelse om vår tids hovedkonflikt, mellom oligarkisk makt på et lite fåtalls hender, og demokrati og medbestemmelse for alle.

Fagbevegelsens kamp mot Musk bør ikke bare ses som en kamp mellom arbeid og kapital, men også som en del av vår tids kamp mellom fåmannsvelde og folkestyre, mellom demokrati og diktatur.

Musk og hans allierte ønsker et arbeidsliv der folk som han alene bestemmer – og de omfavner politikere som ønsker seg den samme eneveldige makten i samfunnet.

Fagbevegelsens mål er, og har siden dens spede begynnelse vært, et helt annet: Et samfunn der alle skal ha et ord med i laget, og der også vanlige mennesker har noe de skal ha sagt.

Et arbeidsliv og et samfunn med maktbalanse og frihet. Et samfunn der makt ikke er rett, og hvor demokratiet ikke er den beste styreformen du kan kjøpe for penger – men et sosialt demokrati, der både makt og rikdom blir delt rettferdig.

Å få til dette krever kamp; kamp mot vår tids oligarker og wannabe-diktatorer. Kampen foregår både på arbeidsplassene og i gatene.

Og den kampen tar våre svenske søstre og brødre nå. De fortjener vår fulle og aktive støtte.

Aktuelt: Fagbevegelsen i Europa mobiliserer mot Tesla