Helle Cecilie Palmer, kommentator i Agenda Magasin

Generasjon Z sliter mer, de er mer bekymret for framtiden og mindre lykkelige enn generasjonene før dem.

En ny bok forklarer hvorfor: Smarttelefonen og andre dingser tilkoblet internett har erstattet barndommens frie lek. Det har alvorlige konsekvenser, mener den amerikanske forfatteren og sosialpsykologen Jonathan Haidt. Sin nyeste bok har han kalt The Anxious Generation – den engstelige generasjonen. 

Generasjon Z er den første som vokser opp på og med sosiale medier. I dag har over 90 prosent av norske 9-11-åringer egen mobil, i aldersgruppene over har så å si alle det. I tillegg kommer nettbrett, PC, spillkonsoller og smartklokker. Kidsa er koblet på, hele tiden. 

Dette er «det største ukontrollerte eksperimentet menneskeheten noen gang har utført på sine egne barn», mener Haidt.  

Som foreldre kjenner vi på det: Presset fra de unge om å få mobil, spill, kontoer i sosiale medier, «alle andre har det». Sier vi nei, risikerer vi at barna våre føler seg utenfor. 

Feilen vi foreldre gjør, er at vi overbeskytter barna våre ute i den virkelige verden, samtidig som vi underbeskytter dem i den virtuelle verden.  

Haidt lister opp fire alvorlige konsekvenser av det han kaller en mobilbasert barndom:

Mangel på sosial kontakt (barn tilbringer mindre tid sammen med venner enn før), søvnmangel (ungdom sover både mindre og dårligere), problemer med å holde oppmerksomheten (her passer det å skyte inn at en av tre norske elever blir distrahert av digitale hjelpemidler på skolen) og avhengighet. Dette leder altså til dårligere mental helse. 

Unge jenter er hardest rammet av «eksperimentet». De bruker mer tid enn gutter på sosiale medier, og de er oftere brukere av appene som er verst for den psykiske helsa. Jo mer tid jenter bruker på sosiale medier, jo større sjanse er det for at de er deprimerte. Bruk av sosiale medier forårsaker psykiske lidelser, hevder Haidt. 

For gutter er historien litt annerledes. Det er ikke en like tydelig sammenheng mellom bruk av sosiale medier og psykiske lidelser, men også gutters mentale helse har blitt verre. Gutter bruker digitale medier på en annen måte enn jenter – Haidt nevner videospill og porno som eksempler. Guttene rømmer på et vis inn i en virtuell verden, som samtidig gjør det vanskelig å vokse opp til å bli menn med den sosiale kompetansen som trengs for å lykkes i den virkelige verden, skriver han. 

Foreldre har ofte liten sjans mot den sosialiserende makten de sosiale mediene har. 

Den uendelige strømmen av innlegg med likes, kommentarer og delinger viser hva som er populært og hvem som er mest innflytelsesrike. Sosiale medier kan påvirke barns oppfatning av hva som er akseptabel oppførsel i løpet av bare noen timer, mens foreldre bruker årevis på å få barna til å «sitte rett», påpeker Haidt.  

I tillegg er vi så redde for å utsette barna våre for fare, skade og ubehag i den virkelige verden, at vi hindrer den naturlige utviklingen deres.  

Barn trenger risikofylt lek. På samme måte som immunforsvaret deres må utsettes for bakterier og virus for å utvikle seg, må barna utsettes for muligheten for skade. Ikke alvorlig skade, selvsagt, men skrubbsår og blåmerker. Barn må lære å falle og å reise seg igjen. 

Vi lager lekeplasser som fratar barna den risikofylte leken hjernene og kroppene deres er avhengig av for å utvikle seg. Og så slipper vi dem inn i den virtuelle verden nærmest helt uten beskyttelse.

En verden hvor aldersgrenser ikke finnes eller i hvert fall ikke håndheves. En verden hvor pubertale hjerner i rask utvikling utsettes for psykologisk «hacking» fra utspekulerte SoMe-giganter som vil maksimere sin profitt ved å hekte ungene våre, stjele oppmerksomheten deres og holde dem fanget så lenge som mulig.  

Dermed lærer ikke barna våre å håndtere små negative hendelser og helt vanlige konflikter i den virkelige verden. De er ikke vant til å takle motgang. Det er et kollektivt ansvar: Vi har skapt generasjon engstelig.  

Skal vi endre på dette, må vi gjøre omvendt: Vi må slippe barn og unge fri i den virkelige verden, og beskytte dem i (fra) den virtuelle. Haidt foreslår fire konkrete tiltak:

Ikke gi barna smarttelefoner før de er rundt 14 år. Vent med sosiale medier til barna er 16 år. Mobilfrie skoler. Og: mer frihet og lek uten innblanding fra overbeskyttende voksne. 

I mitt millennial-hode høres dette både logisk og riktig ut, men greier vi å gjennomføre det? 

Ikke bare tror Haidt det er mulig å redde generasjon Z, han tror endring kan skje fort hvis vi bare bestemmer oss – sammen. I et intervju med The New York Times sammenligner han det med Berlinmurens fall: «Når du har et system som alle hater, og du har en måte å unnslippe det på, kan du forandre det på et år».

Kan hende er det både for ambisiøst og urealistisk – eller kanskje vi bare må begynne å tro på at endring er mulig. Det skylder vi ungene våre.

Dette innlegget ble først publisert hos Agenda Magasin