Tarjei Leer-Salvesen, på vegne av varslerutvalget i Norsk PEN

Nevn «varslingssak» til en leder eller en tillitsvalgt, og sjansen er stor for at musklene som forbinder nakken og skuldrene spenner seg på en usunn måte.

Vi forbinder litt ulike ting med dette ordet, men for mange er det assosiert med lange og uklare prosesser, høye kostnader, høyt konfliktnivå og svært lav trivsel på arbeidsplassen i lang tid.

Det er på tide å snu på dette. Og det er på tide å få fagbevegelsen mer på banen.

Vi skal takke fagbevegelsen for kampen den har ført for ryddige forhold i arbeidslivet i Norge, for regulert arbeidstid, anstendig lønn og fokus på HMS. Fagforeningene har kjempet for styrerepresentasjon for ansatte, for medbestemmelse og innsynsrett.

Men i håndteringen av varslingssaker har passiviteten vært stor. Dette konfliktfylte området har i altfor stor grad vært overlatt til toppledelsen og HR-avdelingene på norske arbeidsplasser.

Les også: Elise varslet om utfrysing og mobbing, men ble stående alene på jobb

Forsvaret av varslerinstituttet handler grunnleggende sett om ytringsfrihet vår i arbeidslivet. Det handler om retten til å si fra om alvorlige feil man observerer mens man er på jobb.

Det er en utbredt misforståelse at varslere er sutrekopper som klager om forhold som handler om dem selv. Det er ikke det som er varsling. Ekte varsling handler om kritikkverdige forhold, altså om alvorlige forhold som peker utover personen som varsler.

Martin Luther varslet om avlatshandelen i pavekirken for mer enn fem hundre år siden. Robin Schaefer i Bergenspolitiet varslet om manglende etterforskning av et drap. Edward Snowden varslet om ulovlig masseovervåking i regi av USAs hemmelige tjenester. Varslervernet handler om at samfunnet vårt trenger å høre slike stemmer.

Altfor ofte opplever varslere urimelig og lovstridig gjengjeldelse etter å ha sagt fra. Dermed er det mange som ikke tør heve stemmen sin. Det er derfor varsling er et viktig tema for oss i PEN, som ellers jobber mye med ytringsfrihetsspørsmål knyttet til forfulgte forfattere og journalister i verden.

Dette er en del av den samme kampen for ytringsfrihet.

I arbeidsmiljølovens kapittel 2 kreves det at norske arbeidsplasser utarbeider varslingsrutiner. Dersom lovens definisjon av «kritikkverdige forhold» er oppfylt og varslingen har skjedd i god tro og på riktig måte, utløses både det formelle vernet av varsleren og ledelsens aktivitetsplikt. Ledelsen må altså undersøke om påstandene i varslet medfører riktighet.

Det ligger mye makt i å sortere de sakene som kommer inn, og velge at noen vurderes å være en varslingssak og hvilke som faller utenfor. Disse kan være forhold som kategoriseres som avvik, småting eller helt grunnløse påstander.

Hva som sorteres i hvilken boks, kan være av stor betydning for arbeidstakerne som er involvert.

Problemet med ulovlig gjengjeldelse mot varslere er stort, og har en nedkjølende effekt på arbeidstakeres mot til å si fra om feil.

Et grep som kan gjøres, er å sikre at den viktige sorteringen av saker bør skje i et partssammensatt utvalg hvor tillitsvalgt/verneombud er med.

Det vil sikre økt legitimitet til prosessene og bedre innsikt for fagforeningene. Det er eksempler på at dette skjer i dag, men de er bare sporadiske.

Når arbeidstakere varsler, kan fagforeningene bidra med mye, om de vil. Men i arbeidet med boka «De modige – historier om varsling» var det kun i én av historiene at en fagforening hadde tatt en aktiv rolle.

I de fleste sakene var fagforeningene usynlige, og noen arbeidstakere har overfor meg som journalist gitt tydelig uttrykk for at fagforeningene deres ikke er interessert i å gå inn i varslingssaker.

Unntaket i boka er Frisørenes fagforening i Fagforbundet, som tok en aktiv rolle da flere av deres medlemmer meldt fra om alvorlige HMS-problemer knyttet til feil bruk av desinfeksjonsmidler i frisørkjeden Cutters under pandemien. Denne saken kan tjene som inspirasjon til andre fagforeninger. Men ut over dette, er det også mulig å bidra med andre ting, for eksempel gratistimer med juridisk veiledning. Dette har en del fagforeninger som medlemsfordel allerede, men det kan gjerne gjøres tydelig at dette er lurt for dem som befinner seg i en varslingssak.

Det viktigste er imidlertid skolering i ytringsfrihet i arbeidslivet som tema.

I Forsvaret trener man på krig mens det er fred, for å være så forberedt som mulig når det kommer en skarp situasjon. I arbeidslivet er debattklimaet på arbeidsplassen i hverdagen den arenaen vi har for å trene. Den skarpe situasjonen vi kan trene for å møte, er de sakene som blir så alvorlige at det nødvendig å sende et varsel om kritikkverdige forhold.

Hvis man er trent i å tåle uenighet og snakke respektfullt med meningsmotstandere i hverdagen, vil man takle også de situasjonene bedre.

Og så har vi det fremvoksende markedet av tjenester som tilbys arbeidsplasser som håndterer varsling. Advokatgranskere og «faktaundersøkere» som tar stor plass og sender høye fakturaer for å bistå ledere som ikke helt vet hva de skal foreta seg for å ivareta undersøkelsesplikten.

Mange tillitsvalgte klør seg i hodet over hvor løst millionene sitter når slike kommersielle aktører sender faktura. Ofte har de medlemmer som føler de har dårlig rettssikkerhet i slike granskninger. Og dette er penger som kunne vært brukt på andre måter for å bedre arbeidsmiljøet.

Det kan gjøres mye for å bedre ytringsklimaet på norske arbeidsplasser og vernet om de viktige varslerne.

Temaet er for viktig til å overlates til lederne og HR-avdelingene alene.