Espen Løken

International Trade Union Confederation har de siste syv årene utgitt en rapport med en gjennomgang av situasjonen for arbeidstakerrettigheter i verden. I alt er 144 land analysert i årets rapport som viser at pilene jevnt over peker nedover. Særlig er det en økning av land som legger restriksjoner på retten til kollektive forhandlinger og retten til å organisere seg.

Noen tall kan illustrere situasjonen:

• 85 % av landene begrenser streikeretten gjennom forbud og/eller brutal makt mot streikende

• 80 % av landene bryter retten til kollektive forhandlinger

• 74 % av landene ekskluderer arbeidere fra retten til å danne eller tilslutte seg en fagforening

• 89 av landene legger kjepper i hjulene for fagforeninger som ønsker å bli godkjent, og som dermed effektivt hindres i å ha aktivitet

• Det er dokumentert drap på faglige tillitsvalgte i 9 land. I tillegg er det dokumentert brutal vold mot tillitsvalgte i 51 land

• Tillitsvalgte har blitt fengslet i 61 land

Verstingene

Ser vi bort fra land i krig og okkupasjon der det sivile apparatet mer eller mindre har brutt sammen, har følgende ti land blitt kåret til de verste: Bangladesh, Brasil, Colombia, Egypt, Honduras, India, Kasakhstan, Filippinene, Tyrkia og Zimbabwe. Midt-Østen og Nord-Afrika er den verste regionen der alle landene forbyr arbeidere å organisere seg, for eksempel migrantarbeidere som i land som Qatar og Kuwait utgjør det store flertallet av arbeidere. I Egypt oppløste myndighetene alle uavhengige fagforeninger i 2018 og har gjort det nærmest umulig for dem å få registrert seg på nytt.

Den kasakhstanske uavhengige fagorganisasjonen CITUK som fikk «Arthur Svenssons Internasjonale Pris for Faglige Rettigheter» i 2018, er forbudt. Lederne sitter i husarrest eller i fengsel og har forbud mot å drive fagforeningsvirksomhet. I fjor fikk den filippinske aktivisten France Castro prisen. Der forfølges og trakasseres tillitsvalgte av Duterte-regimet. Minst 44 er drept i hans presidenttid. Lederen for France Castros forbund har mottatt flere dødstrusler og flytter stadig rundt for å redusere sjansen for å bli angrepet.

Hemmelig overvåkning av fagforeningsledere

I år fikk den chilenske fagforeningslederen Barbara Figueroa prisen. Chile er et eksempel på en økende global trend; overvåkning av fagforeningsfolk for å sette press på uavhengige fagforeninger og skape frykt. I oktober i fjor ble politiets datasystem hacket, og det ble avslørt systematisk overvåkning av fagforeninger i forbindelse med de store demonstrasjonene mot myndighetene. Blant de som var «merket», var Barbara.

Arbeidstakerrettigheter er viktige

De fleste av oss tilbringer det meste av livet på arbeid. Det betyr at faglige rettigheter, slik som organisasjonsfrihet, rett til kollektive forhandlinger, streikerett og forbud mot tvangsarbeid er viktige for oss alle. Retten til arbeid betyr lite hvis det ikke innebærer rett til anstendig arbeid. Sosial rettferdighet forutsetter at alle har mulighet til å få anstendig arbeid der vi har likhet, sikkerhet og verdighet. Retten til å danne frie og uavhengige fagforeninger er viktig fordi de skal hjelpe oss til å oppnå felles, solidariske mål. Mobilisering gjennom fagforeninger gjør oss i stand til å stå sammen og forsvare rettighetene våre. Streikeretten er viktig fordi streik er det mest kraftfulle redskapet arbeidstakere har for å sette makt bak kravene.

Hva gjør Norge?

Økende konsentrasjon av selskapsmakt svekker faglige rettigheter. Globaliseringen betyr en enestående vekst i komplekse globale leverandørkjeder. Arbeidstakere trenger beskyttelse mer enn noen gang. ITUCs rapport viser at det går feil vei og at veldig mange land feiler grovt i å beskytte arbeidstakernes rettigheter.

I denne situasjonen er det betenkelig at norske myndigheter i sin hemningsløse kampanje for å bli medlem i Sikkerhetsrådet har gjort sine hoser grønne overfor verstingland som Tadsjikistan, Den demokratiske republikken Kongo og Turkmenistan. Med hvilken styrke vil Norge bruke sin stemme i kampen for arbeidstakerrettighetene overfor disse landene?