Stein Sneve

Det har lenge vært et uttalt mål for alle partier å redusere antall unge uføre. Likevel fortsetter tallet å stige. Det viser nye tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB).

På ett år har antallet uføre under 30 år økt med 2.000 personer. Det vil si at antall unge uføre er doblet – fra 10.000 til 20.000 – siden 2013. Dette tilsvarer perioden Erna Solberg har sittet som statsminister, og regjeringen Solberg har gjort kamp mot utenforskap i arbeidslivet til en av sine prioriterte saker.

De siste årene er det da også innført en rekke tiltak, som at unge arbeidsledige under 30 år garanteres et tilbud om skole, jobb, arbeidstrening eller annen aktivitet innen åtte uker og en egen inkluderingsdugnad med tiltak for å få bl.a. unge med hull i CV-en inn i arbeidslivet.

Disse tiltakene ser altså ikke ut til å ha virket, og til Klassekampen sier leder av forskningsgruppa for arbeidsliv og inkludering ved forskningsinstituttet Norce, Tonje Fyhn at det er overraskende. Hun har intet klart svar på hvorfor, men antyder at en forklaring kan være at tiltak som dette tar tid for å virke.

Stortingsrepresentant Nils Kristen Sandtrøen (Ap) er mer kritisk. Han sier til Klassekampen at økningen i antallet unge uføre viser at regjeringens politikk på området har feilet og vært altfor svak.

Det er lett å glemme i en oljesmurt økonomi, men Norges aller viktigste ressurs er vår arbeidskraft. Det er den som må skape de verdiene vi skal leve av. Det er derfor stor grunn til å rope varsku når antall personer som faller utenfor arbeidslivet øker. Ikke minst når det skjer for unge mennesker.

Vi står foran en eldrebølge, og det å utnytte den arbeidsevne som finnes i hver enkelt av oss blir avgjørende for hvordan vi skal takle den. At svært unge mennesker da havner utenfor arbeidslivet for godt, er en trend vi er nødt til å snu. Ikke bare av hensyn til økonomien, men av hensyn til ungdommen selv. Å havne utenfor arbeidslivet skaper raskt utenforskap på andre områder også, og kan redusere livskvaliteten for den som rammes på en dramatisk måte.

Hva kan så gjøres? Det er ingen tvil om regjeringens gode hensikter her. Samtidig som tallene taler for seg selv: Det man har gjort til nå har enten vært feil, eller det har hatt for liten effekt Det betyr ikke nødvendigvis at alt må gjøres på nytt, men tiltakene kan kanskje målrettes bedre enn nå.

Tallene viser at veksten i antall uføre er klart størst for de mellom 25–29 år. Den er størst blant de med lav utdanning, og de med lettere psykisk sykdom. Det antyder et sammensatt bilde, der tiltak antakelig må settes inn både i skolen og helsevesenet, i tillegg til arbeidslivet. Det kan og antyde at tiltak må settes inn før man er 25 år og har havnet i en situasjon der man ikke takler arbeidslivet. Her må alle tiltak og typer innsats vurderes, på bred basis, og uten prestisje knyttet til det som er gjort til nå.

For vi har ikke råd til at antall unge uføre stadig øker, verken som samfunn eller individer.