Svein-Yngve Madssen

sym@lomedia.no

Brekker du beinet på fjellet settes det i gang en stor redningsaksjon. Ingen tenker på kostnader eller ressurser. Både frivillige og profesjonelle deltar for å hjelpe deg. Noe av det samme har vi sett under pandemien. Ulykker og kriser utløser handlekraft og en vilje til å flytte grenser.

I arbeiderbevegelsens første år ble det snakket om revolusjon. I boka «Streik – en historie om strid, samhold og solidaritet», viser Jonas Bals oss hvordan streikevåpenet er brukt for å skape et bedre samfunn. Arbeidsfolk revolusjonerte Norge og bygde ett av verdens beste samfunn å bo i. Gradvis ble den norske modellen utviklet basert på samarbeid og en vilje til å inngå kompromisser. De små skrittene har tatt oss videre dit vi er i dag.

Det store spørsmålet er om denne strategien er god nok for framtida. Klarer vi da å løse klimautfordringene; voksende klasseskiller både nasjonalt og internasjonalt og ikke minst en økende mistro til demokrati og universelle menneskerettigheter? Er vi tilbake i en tid hvor det på enkelte områder må tas større og dristige skritt?

Vi glemmer lett at vi alle lever i nåtida. Arbeidsløse og permitterte trenger feriepenger når ferien kommer. Små barn som trenger hjelp i dag, kan ikke vente på utredninger og opptrappingsplaner. Vonde tenner blir ikke bedre av løfter om en tannhelsereform i framtida.

Vi vet at gamle mennesker sulter på norske sykehjem. Og vi vet hva som må til for å gi dem mat. Like fullt tar vi ikke de nødvendige grepene. Ligger du sulten på fjellet med brukket bein, er det ingen som ville sagt at vi skal hjelpe, bare de nye redningshelikoptrene blir operative i 2032. Hvorfor styrer vi etter helt andre normer og verdier på andre områder i samfunnet?

Disse utfordringene gjelder også for fagbevegelsen. Noen ganger må det tas radikale grep. Kanskje kan løsningen for sultne eldre mennesker være at de ikke blir matet av overarbeidete ansatte, men av frivillige som har tid til å hjelpe. Skal vi få løftet de lavlønte eller gjort noe med likelønn eller lederlønninger, må lønnspolitikk kanskje bli mer politikk. Og før eller siden må vi erkjenne at verdiskapning er noe langt mer enn bare lønnsarbeid, og at vi må løfte fram alle dem som aldri får en plass på et stadig mer krevende arbeidsmarked.

Kompromisser og små skritt har tjent oss godt og vil fortsatt gjøre det. Samtidig må vi også våge å gjøre det som er riktig, selv om kostnadene på kort sikt kan virke store. Der har vi noe å lære av motet og framtidstroen til de unge kvinnene som streiket ved fyrstikkfabrikkene i 1889.