Jonas Bals

De siste to åra har jeg skrevet en bok om norske streiker, fra de første arbeideraksjonene ved gruvene på Kongsberg og blant plankekjørerne i Skedsmo på 1700-tallet, til rosastreiken og Fagforbundets streiker i private omsorgsbedrifter de siste par årene. Etter mer enn 25 års engasjement i fagbevegelsen tenkte jeg at det var en historie jeg visste det meste om, men der tok jeg feil: Den viste seg å være langt mer dramatisk og full av overraskelser enn jeg hadde trodd.

Streikens historie er historien om hvordan Norge er blitt som det er blitt. Mens jeg har lest og skrevet om arbeidsfolk i Kirkenes og Kristiansand, Sulitjelma og Stavanger, har jeg fått en mye dypere forståelse av landet vi bor i. Jeg hadde en fornemmelse av at det kostet våre beste- og oldeforeldre både blod, svette og tårer å skape et arbeidsliv der det er en maktbalanse mellom arbeidsfolk og arbeidsgivere, og et samfunn med små forskjeller. Nå oppleves det som mer enn ord.

For arbeiderfamilier som levde én lønnsslipp unna den ytterste nød, var det å gå til streik risikofylt, og utsiktene til seier var ofte dårlige. Det gjaldt ikke bare de mest utsatte arbeiderne. Under den ulovlige jernstreiken i 1924 fortalte for eksempel Haakon Lie at han så «solide jernarbeidere» selge møblene og stampe klokkene sine: «Jeg så enslige jenter besvime i køene i Folkets Hus mens de ventet på det magre streikebidraget. Når de hadde betalt husleia, var det ikke blitt nok til mat», skrev han.

Å gå til streik var dessuten en opprørshandling. Da den sosialdemokratiske «oppvigleren» og arbeidsinnvandreren Carl Jeppesen kom til Norge i 1880-åra, var han ikke nådig i sine beskrivelser av arbeidslivet som møtte ham. Her var alle små framskritt å regne som «naadegaver» gitt av de rike og mektige, som måtte mottas med «kys paa haanden». I dette systemet ble selv det å kreve forhandlinger ansett som et uakseptabelt brudd på tillitsforholdet som skulle herske mellom «principal» og arbeider.

Fått med deg denne? Streik er ein av grunnane til at Norge er verdas beste land å bu i, meiner forfattar

Å sette seg opp mot noe slikt krevde ikke bare mot, men også et samhold som ikke fantes: I mange bransjer sto menn mot kvinner, nordmenn mot svensker og dansker, faglærte mot ufaglærte. Arbeiderne var på ingen måte «enige skarer i trampende takt», som «styrket vår sak og øket vår makt», som det seinere het i Arne Paasche Aasen og Jolly Kramer-Johansens «Samholdssang». Når de første fagforeningene skrev «enighet» og «solidaritet» på fanene sine, var det med andre ord ikke fordi det uttrykte et faktum, men fordi det uttrykte et ideal å strekke seg etter. Klasseidentiteten og klassesolidariteten lå der ikke klar til å plukkes opp, men måtte aktivt skapes av arbeiderne selv.

Én av måtene man kunne gjøre det på, var å kjempe sammen. Fram til 1880-årene brøt det med jevne mellomrom ut opptøyer og gatekamper, som noen ganger kunne involvere tusenvis av arbeidere. De tidligste streikene utviklet seg også noen ganger til opprør; under trelastarbeidernes streik i Drammen i 1881 ble for eksempel mange såret av bajonettstikk og kolbeslag, mer enn 50 arbeidere ble arrestert, og 16 år gamle Martinius Tømmeraas døde etter å ha fått halve bakhodet skutt bort av den norske hæren. Drammens Blad støttet militæret, og hevdet at skuddene «for lang fremtid» ville «virke afskrækkende for alle ligesindede.»

Streikevåpenet fungerte siviliserende, og bidro til å fortrenge brosteinene og bajonettene. Selv om fagforeningene gjerne ble framstilt som uromakere, bidro de til at klassekampen kom inn i mer ordnede former. Gjennom streik ble arbeidsgivernes ensidige diktat erstattet av forhandlinger og avtaler, og konfliktnivået dempet.

Likevel: heller ikke dette var noen jevn, stillferdig utvikling. Mange arbeidsgivere forsøkte å knekke streiker ved hjelp av lockouter, som etter hvert omfattet titusenvis av arbeidere. Enda mer hat og forbitrelse skapte det når de leide inn streikebrytere. De ble ofte utstyrt med revolvere, og fikk enda oftere beskyttelse av ordensmakten. I mellomkrigstida gikk menn som Martin Tranmæl og Einar Gerhardsen inn og ut av fengsel for sin kamp mot streikebryteriet, og Tranmæl fortalte siden hvordan arbeiderne måtte møtes på pukksteinhauger for å kunne avholde møter uten å bli angrepet av politiet.

Kommentar om Lime-dommen: «Menneskehandel og tvangsarbeid i et omfang og med en råskap som sjelden blir avslørt i Norge»

Gjennom store deler av mellomkrigstida hersket det også borgerkrigsliknende forhold i mange norske bygder. Streikevakter slåss med streikebrytere, fagorganiserte med fascister. Da de sistnevnte tok over styringen av Norge i 1940 med tysk hjelp, ble streik ikke bare ulovlig, men også et av befolkningens viktigste sivile motstandsredskaper. Skuespillere, lærere, idrettsfolk og industriarbeidere var blant de som streiket mot naziregimet, mange ganger med livet som innsats.

Også i nyere tid har vi hatt mange streiker med en dramatisk historie. Før jeg begynte med boka mi, hadde jeg for eksempel aldri hørt at norske myndigheter sendte bevæpnet antiterrorpoliti ut mot streikende latinamerikanere, spanjoler og portugisere, som streiket på norske oljeplattformer i Nordsjøen – i 1978. Ei heller hadde jeg hørt om pakistanerne som ledet den første «fremmedarbeiderstreiken» på et gartneri i 1976, og om hvordan de ufrivillig ble en del av de store fraksjonskampene som raste i LO på denne tida, der sosialdemokrater, SVere og NKPere sto i samlet front mot AKP (ml). Nå har jeg fått sjansen til å intervjue en del av dem som deltok i 1970-årenes «ville streiker», og noen av dem som så det fra en annen synsvinkel. Det var en historie som ennå hadde til gode å bli skrevet, og som jeg håper kan bidra til kameratslige diskusjoner om fagbevegelsens videre veivalg. For det er opp til oss å ta vare på og videreutvikle det våre formødre og forfedre blødde, svetta og gråt for.