Pål Skaufjord, NTL-tillitsvalgt i Arbeidstilsynet

Nav-direktør Ole Johan Heir «slår tilbake» i FriFagbevegelse 27. oktober, og det er nærliggende å lese tilsvaret som en forsikring om at det meste er rosenrødt innenfor det tverretatlige samarbeidet mot arbeidslivskriminalitet.

Nyanserende innspill er alltid bra, men det er forskjell på å nyansere og å idyllisere.

Norge henger håpløst langt etter

Vi som jobber mot arbeidslivskriminalitet i Norge, har en rekke fortrinn.

Tilliten mellom befolkningen og myndighetene er den sterkeste i hele OECD, vi har en raus velferdsstat med stor oppslutning og et regulert arbeidsliv som for de flestes del oppleves som ryddig. A-krimsenterne satses på og får tilført store ressurser.

Hein opplyser i tilsvaret om at mangelfull/feilaktig registrering i arbeidstakerregisteret også blir sanksjonert i større grad enn hva jeg trodde.

Men et foreløpig årsresultat på 26 overtredelsesgebyrer og 14 tvangsmulkter i kampen mot uregistrert arbeid bare styrker et av mine gjentagende hovedpoenger: Innsatsen mot arbeidslivskriminalitet i Norge henger håpløst langt etter på flere viktige områder.

To ting viktigere enn straffenivået

Jeg har fått være med det litauiske Arbeidstilsynet ut på tilsyn ved flere anledninger det siste året. I fjor delte etaten ut 1853 bøter for uregistrert arbeid – i et land med 2,8 millioner innbyggere.

Uregistrert arbeid er et fenomen vi regelmessig også ser i Norge, men innenfor eksisterende rammevilkår er det dessverre sjelden at vi får gjort noe med det.    

Veiledning og dialog løser de fleste utfordringer, også for tilsynsmyndigheter. At sanksjoner ikke er et mål i seg selv, er jeg for ordens skyld også helt enig i. Effektiv sanksjonering er like fullt et svært viktig middel for å bekjempe og forebygge lovbrudd, også innenfor arbeidslivet.

Påstanden er heldigvis ikke bare min egen. Effektiv bruk av de ulike etatenes sanksjonsmuligheter er noe av grunntanken bak opprettelsene av a-krimsenterne og en intensjon som har blitt uttrykt i de siste regjeringenes nedskrevne strategier mot arbeidslivskriminalitet.

Kriminelle i arbeidslivet er profittmotiverte, og det er et vanlig argument at straffenivået for denne typen kriminalitet må være så strengt at forbrytelsene ikke lønner seg. 

Men modusfunn innenfor kriminologisk forskning tilsier at i hvert fall to ting er viktigere enn selve straffenivået:

• Opplevelsen av en høy risiko for å bli oppdaget og straffet for det aktuelle lovbruddet.

• At det går kort tid mellom lovbruddet og sanksjonen.

Verktøyene vi savner, hadde vi tidligere

Litauiske inspektører kan varsle gebyrer for uregistrert arbeid allerede idet dette avdekkes ute på tilsyn. I Norge vi har vi et ufravikelig krav til skriftlige arbeidsavtaler, i overenstemmelse med lovens intensjoner om stillingsvern og ellers ryddige ansettelsesforhold.

Etter arbeidsmiljøloven § 14-5 har imidlertid arbeidsgivere en hel måned på å få denne på plass. Arbeidstilsynet kan i tur og orden varsle og vedta pålegg, men det tar lang tid før en kan stille noen relevant form for makt bak kravet. Da er det ikke alltid så enkelt å etterleve lovens intensjoner om ryddige arbeidsforhold overfor useriøse eller sågar kriminelle aktører.  

Ser en til Bulgaria, må arbeidsgivere fremvise arbeidsavtaler til Arbeidstilsynet under selve tilsynet, hvis ikke blir de bøtelagt umiddelbart. Hele 3186 bøter slike bøter ble utdelt i 2022.

Ja, eksemplene er anekdotiske og knytter seg til selektive (dog sentrale) former for lovbrudd. Faktum forblir like fullt at verktøyene mange av oss vil ha, finnes i samarbeidende land som er underlagt de samme overnasjonale reglene som oss selv.

Vi trenger ikke å finne opp kruttet på nytt for å styrke a-krimsamarbeidet med nyttige verktøy.   

I både Estland og Litauen kan for øvrig inspektører også bortvise uregistrerte arbeidstakere fra arbeidsplassen, frem til de blir korrekt registrert (noe som for øvrig lar seg ordne veldig fort).

Det leder meg over til et annet poeng: Noen av verktøyene som a-krimsamarbeidet savner, hadde vi faktisk tidligere.

Skurkene har fått bedre vilkår

Nasjonalt tverretatlig analyse- og etterretningssenter (NTAES) skrev eksplisitt i 2018 at politiets deltakelse i samarbeidet, ikke minst bruken av deres raske virkemidler i medhold av politiloven § 7, er av avgjørende betydning for de samarbeidende etatene.

Oppdager Skatteetaten, Nav, Arbeidstilsynet eller andre kontrolletater grove lovbrudd, bør jo ikke lovbruddet få fortsette.

Derfor er det både effektivt og hensiktsmessig å stenge serveringssteder som driver uten bevilling, kiosker som belaster kunden merverdiavgift uten å være mva-registrert, eller å bortvise malere som ikke er ansatte, men «bare hjelper til» på en byggeplass. Dette er tverretatlig merverdi i praksis.

Men: Politiet i Norge har ikke fått lov til å stanse pågående arbeidslivslovbrudd på flere år, etter at en Økokrim-utnevnt arbeidsgruppe konkluderte med at dette aldri var intensjonen med politiloven.

Politidirektoratet har angivelig hatt en prosess for å se om det er behov for en rettsutvikling her – i hvert fall siden 2021 – men de mange dyktige og motiverte politifolkene som jobber mot arbeidslivskriminalitet, har fortsatt ikke sett noen matnyttige utfall av dette.

Det har ganske riktig skjedd en utvikling i a-krimarbeid, men utviklingen på akkurat dette området har først og fremst gitt skurkene i arbeidslivet bedre arbeidsvilkår.