May-Brith Haugan

Samfunnsdebattant

Stortinget har nå fjernet kravet om mastergrad for ansatte i barnevernet – midt i en tid der tilliten til barnevernets praksis er på sitt tynneste.

Norge er felt gjentatte ganger i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD), og både Riksrevisjonen og Helsetilsynet har i flere år dokumentert at kommunale barnevernstjenester bryter loven – uten at det får noen reell konsekvens.

Likevel svarer barne- og familieminister Lene Vågslid (Ap) med å gjøre utdanningskravet mer fleksibelt.

Hvorfor? Fordi kommunene sliter med å rekruttere, og fordi det «finnes mange gode voksne uten mastergrad».

Dette er ikke et kvalitetsløft. Det er et fall. Og det er barna som faller hardest.

Lovbrudd uten ansvar

Statsforvaltere over hele landet har i en årrekke påvist alvorlige brudd på barnevernsloven. Barn flyttes for ofte, får ikke tilstrekkelig hjelp, og deres stemme blir ikke hørt.

I tillegg brytes sentrale rettssikkerhetsgarantier i saksbehandlingen. Likevel uteblir sanksjonene. Kommunene får pålegg og veiledning, men bøter, erstatningsansvar eller straffeforfølgelse? Det finnes ikke.

Riksrevisjonen fastslo i 2024 at det er «alvorlige svakheter i styring, kvalitet og kontroll» i barnevernets praksis.

Samtidig pågår det en rekke søksmål i kjølvannet av EMD-dommer som har felt Norge for manglende arbeid med tilbakeføring og for restriktiv samværspraksis – blant annet i den prinsipielle Strand Lobben-dommen (2019).

Gjenforening – et glemt prinsipp

I offentligheten snakkes det stadig om behovet for flere fosterhjem, færre flyttinger og trygge relasjoner.

Alt dette er viktig. Men hvorfor er det tyst om barnevernets plikt til å arbeide for gjenforening mellom barn og foreldre?

Barnevernsloven (§ 1-1, § 4–16 og § 4-21) og barnekonvensjonen (artikkel 9 og 20) slår fast at omsorgsovertakelse skal være midlertidig, og at gjenforening skal være målet – såframt det er forsvarlig.

Men dette prinsippet glimrer med sitt fravær i regjeringens «kvalitetsløft».

Vågslid nevner det ikke med ett ord i sitt intervju i Fontene, selv når hun blir konfrontert med bekymringene fra både Barneombudet og Bufdir.

Kompetanse er ikke valgfritt

Vågslid sier at kommunene fortsatt «kan etterspørre master», men at det ikke lenger skal være et krav.

Samtidig står hun i spissen for en tjeneste som mangler tillit, bryter menneskerettigheter og strever med grunnleggende faglig forståelse. Hvorfor gjøre kravet til kompetanse valgfritt i en sektor med så høy risiko?

Barnevernet trenger varme og relasjonelle ferdigheter, ja. Men det trenger også juridisk forståelse, utviklingspsykologisk innsikt, tverrfaglig kompetanse og evne til å sikre barns medvirkning og rettssikkerhet.

Å redusere utdanningskravet i møte med en slik virkelighet, er ikke pragmatisk – det er prinsippløst.

Vi ville aldri akseptert en psykolog uten profesjonsutdanning, eller en lege uten lisens.

Hvorfor senker vi kravene i barnevernet – det feltet som har makt til å gripe inn i, endre og i verste fall ødelegge barns liv?

Barna betaler

Det er ikke politikere, direktorat eller byråkrati som rammes av denne svekkelsen. Det er barna.

Det er barna som mister kontakt med foreldre og søsken. Barn som blir flyttet fra sted til sted, og som aldri blir spurt om hva de selv ønsker. Det er barna som utsettes for svikt – og som vet at ingen blir holdt ansvarlige.

Et reelt kvalitetsløft krever:

• At lovbrudd får konsekvenser, både økonomisk og juridisk.

• At barnevernets primære oppgave – hjelp og gjenforening – settes først.

• At kompetansekrav styrkes, ikke svekkes.

• At forebyggende tiltak og støtte i hjemmet prioriteres. I dag skjer det motsatte.

Norge trenger ikke mer «fleksibilitet». Vi trenger forutsigbarhet, kunnskap og ansvarlighet. Og først og fremst trenger vi et barnevern som setter barns menneskerettigheter i sentrum – ikke systemets behov.