Freddy André Øvstegård, stortingsrepresentant for SV

SV var imot da dagens pensjonssystem ble til.

Presset på at folk måtte jobbe stadig lengre rammet skeivt. Det er mange arbeidsfolk som ikke har helse eller arbeidsforhold til å jobbe lengre, og kokkeassistenten som er forventa å leve til han er 79, kommer til å få mindre pensjon enn direktøren som i snitt kommer til å leve til han er 85.

Vår motstand mot disse usosiale trekkene i pensjonssystemet fortsetter. Samtidig har vi jobbet for å forbedre de justeringene av systemet som er oppe til ny behandling på Stortinget nå.

SV er fortsatt imot at vi skal heve pensjonsalderen, men dessverre har vi ikke flertall for det på Stortinget. Siden det var umulig å få til noen forandringer rundt det i denne runden, spurte vi oss hva annet vi kunne gjøre for å få pensjonssystemet mer rettferdig.

Sammen med fagbevegelsen har SV kjempet inn over 37 milliarder kroner i mer sosial retning i denne pensjonsavtalen, frem til 2060. Det ville ikke ha kommet på plass uten denne innsatsen. Så hva er det vi har fått til?

Et slitertillegg: For de som ikke kan fortsette å jobbe etter nedre aldersgrense, for sliterne, kommer det på plass et pensjonstillegg. De får rundt tretti tusen kroner mer i året. Det blir opp til alle om de skal bruke ordningen eller ikke.

Skjerming av uføre: Av ulike grunner har uføre pensjonister født mellom 1954 til 1962, lenge ligget an til å få altfor lite. Vi har nå fått på plass bedre pensjon for dem, med et eget tillegg til uføre pensjonister født i denne perioden. Det gjelder om lag 140 tusen mennesker. Denne gruppa ville tapt mye på systemet som regjeringen foreslo. Det rettet vi opp i sånn at disse også får mer i pensjon, sånn som de født fra 1963.

I tillegg til å flytte disse milliardene til mer rettferdig pensjon, har vi sikret andre gjennomslag som kan få stor betydning fremover. Det skal endelig settes i gang tiltak som faktisk gjør det mulig for folk å jobbe lengre, gjennom mer tilrettelegging og mindre belastning, i stedet for å bare straffe folk som ikke kan gjøre det økonomisk.

Vi har også fått inn en mekanisme for å sikre at minstepensjonene til de som lever lenger, særlig kvinner, ikke skal bli for små i forhold til andres. Regjeringa foreslo at nivået på minsteytelsene skulle låses fremover, langt under fattigdomsgrensa. Det var uaktuelt for oss, og det ble heller ikke med i avtalen. Dermed kan SV i forhandlinger om statsbudsjett fremover, gjøre det vi har gjort hittil: Øke minstepensjonene i de årlige budsjettkampene, tusenlapp for tusenlapp. Minstepensjonene må opp over fattigdomsgrensa.

En av de viktigste seirene er likevel at det ikke blir noe automatikk i at pensjonsalderen bare skal fortsette å øke og øke.

Hvis vi skulle fulgt dagens system, ville folk født i 1994, som meg selv, ha vært nødt til å jobbe til de er rundt 74 for å nå såkalt normert pensjonsalder, i stedet for til 67 som i dag. Den nedre aldersgrensen for når man får lov til å gå av, ville sakte krøpet opp mot 70, fra dagens 62. Det er helt uaktuelt. Nå har vi fått med oss et bredt flertall på et stopp-punkt lenge før dette, ved neste korsvei. Aldersgrensene vil ikke komme i nærheten av dette. På et tiår vil aldersgrensene øke med om lag ett år, så stopper det. Da tar vi kampen igjen.

SV har også tidligere sørget for bedre pensjon til folk. Ikke bare gjennom budsjettforhandling, der vi har klart å øke utbetalingen til enslige minstepensjonister, men også for alle andre, ved å få slutt på den systematiske underreguleringen av pensjon. Det har gitt store utslag i de siste års pensjonsutbetalinger.

Nå har SV sikret en hånd på rattet også fremover. Det åpner for nye muligheter.

Vi kan ikke la Arbeiderpartiet og høyresiden gjøre opp pensjon alene. En rettferdig pensjon kan ikke landes et sted mellom Aps frykt for store utgifter og høyresidens blindhet for urettferdighet, og kjærlighet for folk med høye inntekter og forventet levealder.

Gjennom SV fremmes fagbevegelsens krav om rettferdighet, hundre prosent, i dag og fremover. Vi legger ikke til side vår motstand mot økte aldersgrenser og vil jobbe videre for et mer rettferdig pensjonssystem. Men om vi hadde gått ut av denne avtalen hadde viktige ting vi nå har kjempet på plass sammen med fagbevegelsen, som betyr mye i folks liv, ha gått tapt.

SV har valgt å bruke mandatet velgerne har gitt oss til å levere forandring gjennom budsjettavtaler med regjeringen. Nå setter vi også et tydeligere stempel på pensjonssystemet.

Tiår med dårlige forlik om pensjon må ta slutt, men de har gjort skade som det vil ta tid å reversere. Nå har venstresiden en hånd på rattet. Den må vi holde fast på, samtidig som vi protesterer mot de grunnleggende urettferdighetene i systemet.

Arbeidsfolk fortjener en rettferdig pensjon. Den jobben fortsetter.