Jon-Roger Patipan Berntsen 

Ansatte på hoteller, i kantiner og i utelivet streiker for bedre lønn og arbeidsvilkår etter brudd i forhandlinger om lønns- og arbeidsvilkår.

Det skjer ikke tilfeldig, men gjennom organisering og kollektiv styrke i fagbevegelsen, i LO-fellesskapet, der flere forbund står samlet i kampen for bedre vilkår.

Og det er nettopp denne historien 1. mai representerer.

Ikke som en symbolsk fridag, men som et resultat av over hundre år med faglig kamp for kortere arbeidstid, tryggere arbeidsforhold og retten til å organisere seg og stå sammen.

Å fjerne 1. mai for å «styrke arbeidsfolk» blir derfor vanskelig å forstå. Det innebærer i praksis å svekke dagen som synliggjør hvorfor streik og kampen for bedre arbeidsvilkår fortsatt er nødvendig.

Argumentet som brukes, er at dagen koster 3 milliarder kroner. At disse midlene heller kunne blitt brukt på flere sykepleiere, lærere og politifolk.

Det høres konkret ut, men det er et teoretisk anslag på verdiskaping som ikke skjer den dagen. Det er ikke frie midler som kan omdisponeres direkte til ansettelser i offentlig sektor.

Og viktigere:

Utfordringene i helse, skole og politi handler ikke om én fridag, men om arbeidsvilkår, bemanning og langsiktige prioriteringer. Folk slutter ikke på grunn av 1. mai. De slutter på grunn av belastning over tid.

Det mest sentrale blir derfor dette:

Mens arbeidsfolk bruker streik og organisering for å kjempe fram bedre arbeidsvilkår, foreslås det å fjerne en av de viktigste dagene som markerer og minner oss om nettopp denne retten.

Hvis målet er flere sykepleiere, lærere og politifolk, må løsningen ligge i å styrke arbeidsvilkårene og fagbevegelsen som faktisk har levert forbedringer over tid. Ikke i å svekke symbolene som bærer historien om hvorfor disse rettighetene finnes.

For dette handler ikke bare om én fridag. Det handler om arbeidslivets maktbalanse. Og om vi velger å bygge videre på fagbevegelsens gjennomslag – eller viske det ut.