Kjetil Larsen

I flere forbund har det i det siste vært en diskusjon om nivået på fagforeningskontingenten, og Fagforbundet kjører kampanje om at de er en «billigere» fagforening.

For å få flere medlemmer trekker de fram hvor mye du sparer, og at det er et tak på kontingenten, sånn at de som tjener mest kan betale relativt sett mindre i kontingent.

Men er det egentlig billigere fagforeninger vi ønsker oss?

Er vi som driver skikkelige fagforeninger tjent med å hive oss inn i kampen om å ha lavest kontingent?

Skal vi virkelig oppfordre folk til å velge fagforening etter samme kriterier som de velger mobilleverandør?

Nå skal jeg forte meg å si at jeg ikke mener det er riktig av en fagforening eller et fagforbund å ta mer i kontingent enn det som trengs for å drive skikkelig, og å ha nok penger på bok til å streike en stund. Det skal ikke hope seg opp med penger.

Kontingenten skal heller ikke finansiere fancy kontorer eller andre unødvendige ting. Men vi må ha nok penger til å bygge sterke klubber, ha ressurser til å gjennomføre forhandlinger og utvikle tariffavtalene.

Ideen om at prisen er det som avgjør om folk vil organisere seg eller ikke, forutsetter at folk ikke ønsker å betale mer enn det de føler medlemskapet er «verdt». De som tenker sånn, mener naturlig nok at fagforbundene må satse stort på medlemsfordeler for å tiltrekke seg medlemmer.

Og med medlemsfordeler mener de verken styrke i forhandlingene om lønns- og arbeidsvilkår eller skolering, men billige forsikringsordninger og rabatt på teaterbilletter og bensin. Men er det dette vi ønsker at skal være motivasjonen for at folk organiserer seg i en fagforening?

Nei. Det vi ønsker, er at folk skal organisere seg fordi de ser at det virker. Min påstand er at medlemmer som får delta i arbeidet klubben på arbeidsplassen driver med – som får være med på å vinne (og tape) små og store kamper – er medlemmer som sjelden eller aldri melder seg ut, og som motiverer sine kollegaer til å melde seg inn. De erfarer nemlig hvor viktig klubben, fagforeninga og forbundet er.

Det viktigste fagforeningsarbeidet er altså det som foregår ute på verkstedene, terminalene, byggeplassene og i barnehagene.

Forbundene kan lage avtaletekster som er ren lyrikk og presse regjering og storting til lovendringer. Men hvis det ikke finnes sterke klubber ute på arbeidsplassene som kan håndheve avtalene, har de liten verdi.

Når en fagforening er veldig opptatt av medlemsfordeler og lav kontingent, leder det ofte til et individfokus også i det andre arbeidet fagforeningen gjør. Det fører til at man må ha mange saksbehandlere som skal løse et og et problem for et og et medlem i stedet for at man løfter problemene og løser dem kollektivt.

Det er en uting når det individuelle arbeidet får høyest status på forbundskontorene. Her har Fellesforbundet vært en like stor synder som andre forbund.

Vi ser det samme i tillitsvalgtopplæringa. Vi utdanner folk til å bli «mini-advokater» som kan ordne opp på vegne av folk, men de aner ikke hvordan de skal få folk til å komme på et klubbmøte.

Hovedjobben til fagbevegelsen må være å utvikle fellesskap som sammen kan løse problemer og få til forbedringer på jobben. For fellesskapet var der før fagforeninga. Relasjonene var der før reglene.

Da arbeiderne begynte å organisere seg på 1800-tallet, var det første de lærte at de måtte ta vare på hverandre og stå sammen – så laget de fagforeninger og klubber, avtaler og overenskomster for å få det til.

Denne kunnskapen ser det ut som de i fagbevegelsen som fokuserer på pris, rabatter og individuell saksbehandling har glemt. Det legges ned en voldsom innsats for å løse problemer og saker for et og et medlem – og desto mindre ressurser til den beste metoden: å løse dem i flokk.

Hvis fagbevegelsen skal gjenvinne gammel styrke, må den jobbe mer med å knytte kontakter, eller bygge relasjoner om du vil, og mindre som små jurister.

Gode relasjoner må knyttes både mellom fagforeninger/avdelinger og tillitsvalgte på bedriftene, og mellom tillitsvalgte, aktivister og medlemmer. Det betyr at vi i mye større grad enn i dag må la medlemmene være med å bestemme hva de ønsker å endre på – hvilke forbedringer som bør prioriteres.

I praksis betyr det at vi må ta i bruk flere metoder enn de formelle kanalene som brukes i dag. Det kan for eksempel bety å bruke spørreundersøkelser eller å gå rundt å snakke med folk istedenfor å sende ut en epost der medlemmene kan komme med forslag.

Også i saksbehandlinga må vi tenke annerledes. Mange ganger kan det være like viktig å få med mange på å løse sakene som å løse dem fort. Det kan skje ved å lage små og store markeringer, som «rød T-skjorte-dag», eller bare det å gå med et lite forbundsmerke på jakka.

Andre ganger kan det være å ta imot bedriftsstyret med plakater og rop når de skal ha møte, eller bruke underskriftslister. Hvilket virkemiddel som egner seg, må de det gjelder bestemme selv.

Og apropos saker – det er ikke alltid de store prinsipielle sakene eller lønnskrav som skaper mest engasjement. Dårlige toalettforhold, vond kaffe eller upraktiske garderobeforhold kan engasjere mye mer enn frontfaget!

Men for å få vite hva folk er opptatt av, må du snakke med dem og bygge relasjoner!

Når folk har erfart å vinne noe sammen, ser de hvor viktig det er å være med i fagforeninga – og da er ikke prisen så viktig!

Les mer: Slik jobber Stian, Erling og Kenneth for at kollegaene skal få høyere lønn