Chris Gøran Holstad

Vi vet godt at yrkesfagtilbudene krever både plass, utstyr og riktig kompetanse til å drive undervisningen.

Det er også slik med alle andre fag, men jeg vil påstå at de fleste yrkesfagtilbudene vil kreve noe mer av både plass og utstyr for å kunne opprettholde et tilfredsstillende undervisningstilbud, enn for eksempel ved studiespesialisende tilbud.

Min erfaring tilsier også at det har vært enklere å legge ned yrkesfaglige tilbud enn det er å opprette nye tilbud.

Om tilbud legges ned, der hvor både plass og utstyr er, forsvinner også kompetansen når det legges ned det ene året og opprettes neste år igjen. Det er en alvorlig utvikling.

Så hvorfor er det slik?

Det er relativt dyrt for fylkeskommunene å drive videregående opplæring. Når den vårlige øvelsen om hvilken skole som skal få lov til å tilby hvilke klasser og fag, handler det i det store kun om to ting – nemlig økonomi og søkertall. Har ikke viktigheten av lokalt næringslivs behov for kompetanse noe å si lenger? Eller hva med de bedriftene som ikke får tak i lærlinger fra hjemstedet sitt? Politikernes festtaler, om hvor viktig fagfolk er for Norge og norsk næringsliv, drukner helt i økonomiske matriser og kriterier som blir viktigere å følge.

Denne «mekanismen» er i dag styrt av kun én eneste ting – nemlig stykkprisfinansieringen.

Denne modellen for finansiering har etter min mening vært med på å radere ut yrkesfagtilbudene over hele landet, og må endres. For hvilket «klokt» hode har sagt at det MÅ være et visst antall søkere inn til et studietilbud for at skolene skal få penger til å drive klassen? For noen yrkesfagsklasser kan og bør tilgangen til læreplasser være retningsgivende for hvor få, eller mange elever, en slik klasse skal være på. Blir det da riktig å legge ned en klasse på åtte elever selv om det burde ha vært plass til 15? Yrkesfagtilbudene bør reetableres varig på de skolene som både har plass, utstyr og tilgang på kompetanse.

Jeg viser til mitt eget fylke, Nordland. I 2003, da jeg begynte som lærer i videregående skole, var det ni inntaksregioner.

Gradvis ble antall regioner redusert til tre, med det naturlige resultat at de store skolene ble større – og at viktige tilbud i elevenes nærområde forsvant. Vi må huske på at Nordland er et stort fylke i utstrekning, som per i dag gjør at mange velger bort det fagtilbudet de først og fremst ønsker på grunn av for lang reisevei. De velger altså det tilbudet som er nærmest hjemmet, selv om dette ikke er førstevalget.

I Mo i Rana, Nord-Norges tredje største by, ble blant annet mur- og betongfaget borte som følge av denne stykkprismodellen.

Dette til mange entreprenørers store fortvilelse. Ja, det samme skjedde med transport- og logistikkfag, som ble sentralisert fordi det var for få søkere til utdanningen på de andre stedene i fylket, altså for dyrt å opprettholde tilbudet «overalt». Dette har ført til at flere elever foretok andre studievalg enn transport- og logistikkfag.

Mo i Rana og Nordland er dessverre ikke i en særstilling her.

Det finnes mange slike eksempler i alle fylkeskommuner. Tilbudene sentraliseres fordi det skal gå opp med finansieringsmodellen med det resultat at yrkesfagene raderes ut.

Om regjeringen virkelig ønsker å satse på yrkesfagene for å friste enda flere til å bli fagarbeidere, må tilbudene få en annen økonomisk prioritet.

Uten dette på plass, er det tilnærmet totalt nytteløst å snakke i medier og i egne partiprogram om viktigheten av å etterlyse flere arbeidere med fag- og svennebrev.

Skolenes landsforbund har stor tro på, og tillit til, at det nettopp er denne regjeringen som skal kunne få til noe slikt.

Da tenker vi at det er viktig at politikerne kjenner godt til hva som faktisk står i veien.