Vibeke Liane

vibeke.liane@lomedia.no

Nå krever miljøterapeut Anna Kathrine Eltvik fra Bergen en lovendring. Selv om eksempelet er hentet fra en annen institusjon enn den hun jobber på, vet hun om tilfeller hvor ungdom på barneverninstitusjoner har planlagt grove kriminelle handlinger via mobilen.

Vil ha lovendring

Hun vil at loven skal endres slik at åpne institusjonene kan ha regler som gir adgang til å kreve at ungdommene leverer inn mobilene ved sengetid.

- Meningsmotstanderne mine sier at mobilen er en del av hverdagen, og at ungdommene også bruker mobilene til å skrive dagbok. Men da kan de skrive ned tankene sine i en gammeldags dagbok. Når vi må vi gjennom prosedyrer med å sende tvangsvedtak til Fylkesmannen for å ta fra en ungdom telefonen, blir det huskestue, sier Eltvik.

Krevende prosedyre

Forskriftene til barnevernloven sier at ungdom som er i frivillig plassering i en langtidsinstitusjon fritt skal kunne benytte telefon under institusjonsoppholdet. Institusjonen kan likevel fastsette telefontider og regler for bruk. Telefonbruk utenfor de fastsatte telefontidene kan ikke nektes dersom det vil være urimelig overfor beboeren.

Institusjoner som har beboere som er tvangsplassert kan nekte ungdommene å ha telefonkontakt eller lignende for en kort periode, dersom det er nødvendig av hensyn til behandlingsopplegget. Slik kontakt kan ikke nektes dersom det vil være urimelig overfor beboeren i det enkelte tilfellet.

Vedtak om å nekte beboeren å ha telefonkontakt eller liknende skal protokollføres og begrunnes, og forelegges tilsynsmyndighet.

- Jeg har flere eksempler på ungdommer som er utslitte etter å ha tastet med vennene hele natten. Loven og forskriftene omhandler langt mer enn mobilbruk. Blant annet kan ikke de som har morgenvakten dra dyna av en ungdom som ikke orker å stå opp om morgenen, hvis ikke det er avtalt på forhånd. Dersom man gjør det er det regnet som tvang, sier Eltvik.

I skyggen av gamle synder

Hun tror morgendagens barnevernskandaler kommer til å handle om den institusjonaliserte likegyldigheten.

– Vi kan få rettssaker hvor tidligere barnevernsbarn krever erstatning fordi de ikke fikk den skolegangen de har krav på, fordi de ikke ble tvunget til å stå opp om morgenen.

Eltvik mener den juridiske pendelen har sving over til en ytterlighet med krav om ungdommens medbestemmelse og samtykke i hverdagslige grensesettinger, etter avsløringene av overgrepene på barnevernsinstitusjonene i 1950- og 1960-årene

- Det eneste virkemiddelet vi har er å få ungdommen til å forstå at det er til deres eget beste. Men når sinnet, fortvilelsen og hormonene bruser, er det vanskelig å nå gjennom med argumenter. Slik lovverket er i dag, blir det som i vanlige hjem oppfattes som grensesetting kategorisert som tvang. Vi må skrive tvangsrapport til Fylkesmannen. Ofte blir ungdommen rasende for de har blitt informert om at det er tvang å ta fra dem mobilen eller dra av dem dyna om morgenen. Regelverket og forskriftene gjør det vanskelig for ansatte å sette grenser i praksis. Vi er fratatt muligheten til å hjelpe ungdommen, og de kan ende opp med å ta forferdelig dårlige valg, sier Eltvik.

Hun får følge av psykolog Fredrik Lange-Nielsen, som er enhetsleder ved barne-, ungdoms- og familieetaten region sør. I siste utgave av Fontene skriver han ”Det kan virke som om dagens barnevernsmyndigheter i sin iver etter å rette opp gårsdagens skandaler er kommet i skade for å fjerne, ikke bare de ansattes misbruk, men også deres makt.”

Mobil-uro

Eltvik har lærerbakgrunn fra grunnskolen og har arbeidet som nattevakt på en akuttinstitusjon i Bergen i nærmere seks år. Institusjonen har plass til seks ungdommer i alderen 13 til 18 år. På grunn av krisa i barnevernet har de ofte syv ungdommer boende. Institusjonen er en akuttinstitusjon med frivillig plassering. Intensjonen er at ungdommene skal bo på institusjonen i et par uker til et par måneder, mens saken deres er under utredning. I enkelte tilfeller har ungdom bodd der i over et år.

Anna Kathrines arbeidsøkt starter klokka halv ti om kvelden. I uka skal ungdommen være i seng og i ro klokka 23.00.

- Jeg har en time på meg til å bygge relasjoner, jeg kan telle på en hånd de nettene det har vært ro så tidlig. Selv om det kun er to, tre stykker som knotter på mobilen, skaper det uro på hele institusjonen. De kan for eksempel informere hverandre om hvor personalet befinner seg slik at de kan komme unna, eller gjøre det som verre er, sier Eltvik.

Trusler ved tvang

Miljøterapeuten ruver ikke i høyden, like fullt utstråler hun kraft og autoritet.

- Jeg er ikke redd for å sette grenser. Min jobb er ikke å vinne en popularitetsmedalje. Jeg opplever ofte at ungdommen stempler meg som en drittsekk fordi jeg ikke går i forhandlinger når de er sinte og truer. Samtidig tror jeg de opplever det som positivt. Ofte er det meg de kommer til når de har problemer. Nettopp fordi jeg er tydelig, trygg og konsekvent. Men jeg skulle gjerne hatt et lovverk i ryggen, sier Eltvik.