Eline Lønnå / LO-Aktuelt

Klassekampen i Norge på 1920-tallet var også en kamp om barna, og ett av tiltakene arbeiderbevegelsen satset på for å nedkjempe borgerskapet var en rød speiderbevegelse. Formålet var ikke lite: arbeiderklassens speiderbevegelse skulle «virke for barnas kommunistiske opdragelse, saa de kan tilegne seg den kommunistiske livsoppfatning».

I den nye årboka fra Arbeiderbevegelsens arkiv, Arbeiderhistorie 2007, skriver Sondre Ljoså om speiderarbeidet i arbeiderbevegelsen. Ljoså er master i historie.

«Den røde speider har respekt for arbeidet og kjærlighet til far og mor som bygger det frem, derfor vil han være med og erobre landet tilbake til det arbeidende folk og ved sit friluftsliv bli kamerater og under denne diciplin lære at bli i stand til at løse denne opgave».

Slik beskrev Arnfinn Vik målet for arbeiderspeiderbevegelsen i en håndbok som ble gitt ut i 1923. Bevegelsen skulle kontre den erkeborgerlige speiderbevegelsen, hvis «eneste opgave er at skape lydige soldatemner for det kapitalistiske samfunnet».

– I begynnelsen var det en rent negativ rettferdiggjøring, og man forsøkte å bli motsatsen til borgerlige og kristelige barnelag. Etter hvert gikk den røde speideren i mer positiv retning og begynte å utforske hva som egentlig lå i begrepet «en god kamerat» som motsats til «en god borger», sier Ljoså.

Kampen om barna hadde imidlertid startet tidligere i Sverige. I Göteborg var det allerede på 1890-tallet opprettet sosialistiske søndagsskoler, og en speiderbevegelse ble stiftet i 1909. Først nærmere revolusjonsåret 1917 begynte det virkelig å røre seg internasjonalt, og på et møte i Stockholm det året vedtok ungdomsinternasjonalen å etablere en barnebevegelse.

Chr. Hilts brosjyre «Arbeiderbevegelsen og barna» fra 1921 markerte oppstarten i Norge, med kommunistiske søndagsskoler. Året etter hadde barnelagene 30 lag og rundt 2500 medlemmer, og det ble da tatt initiativ til kommunistiske speidere.

Sondre Ljoså har konsentrert seg om Kristiania, fordi kildematerialet herfra er best. Men det ble opprettet speiderkorps i Bergen, Hamar, Gjøvik og Randsfjord allerede i 1922. I Kristiania ble det første speiderkorpset dannet i Grünerløkkens kommunistiske ungdomslag. Patruljeførere ble lært opp i førstehjelp og sosialisme, blant andre ikke ukjente Haakon Lie og Ola Hofmo. Det ble utarbeidet krav til tre ferdighetsmerker lederne måtte ta, Ambulancemerket, Merket i Socialisme og Leirmerket.

– For å klare Merket i Socialisme måtte speideren kunne gi en populærframstilling eller skrive en stil om et politisk tema, som Lenin, tidlig marxisme, syndikalismen eller evolusjonslæren, sier Ljoså.

Tanken om å redde arbeiderbarna fra de borgerliges klør ble gradvis supplert med ønske om å motarbeide arbeiderungdommens slapphet og manglende dannelse. I en agitasjonsbrosjyre fra 1924 het det blant annet at «tenk hvilken stor forskjell det vil være ute i naturen stadig, istedenfor å ferdes i de trange og skitne gater og gårdsrum, hvor de ikke hører annet enn rått snakk og bare ser fyll, slagsmål og kortspill».

– Det var hele tiden en diskusjon om hvor mye moro det skulle være, og hvor mye teoretisk skolering, sier Sondre Ljoså.

Historikeren skriver at de røde speiderne mer ble en rekruttskole for arbeiderbevegelsen enn en friluftsorganisasjon, som den borgerlige speideren var. I stedet var friluftsliv nokså lavt prioritert, og ble mer sett på som en samværsaktivitet enn en verdi i seg selv.

I likhet med resten av arbeiderbevegelsen ble de røde speiderne revet opp av splittelser utover 20-tallet. Den første krisen kom med den store partisplittelsen av Arbeiderpartiet ved novemberlandsmøtet i 1923. Ljoså skriver at mye tyder på at speiderlagene i de områdene der NKP sto sterkt, Bergen og Oppland, enten ble omgjort til sovjetinspirerte Ungpionerer eller gikk inn. Neste tilbakeslag kom med eksklusjonen av Mot Dag i 1925, og på et tidspunkt var de røde speiderne splittet i tre organisasjoner.

Sondre Ljoså konkluderer med at arbeiderbevegelsen tok speiderkonseptet til seg, men aldri helt klarte å gjøre det til sitt, fikk aldri utviklet et eget innhold og fikk aldri ro i organisasjonen.

– Den røde speiderbevegelsen døde hen i stridigheter, men gjenoppsto i en langt snillere variant med Framfylkingen, sier Ljoså.

eline@lo-media.no