En elektronisk fotlenke
Informasjon er aldri mer enn et tastetrykk unna, og det trengs ingen konsentrasjon for å få tak i den. Kunnskap derimot er krevende å tilegne seg. Lang tid tar det også.
Vi har hørt dem, de høyrøstede, på bussen og trikken, på toget og fortauet, i korridorer og heiser, på kafeer og i køer foran kassa, de som snakker i mobilen. Det er stemmer overalt, det summer og syder, men ingen snakker med noen som er til stede.
Vi har sett dem, de tause, de som chatter og twitrer, sjekker e-post, sjekker nyheter, sjekker været og spiller dataspill. De gjør det mens de sitter, mens de reiser seg, mens de går og når de løper. De er alltid online, og de klarer ikke å la være.
De elektroniske mediene er nyttig å kunne beherske, men hvis vi sammenligner det med bilkjøring, er det jo ikke slik at du må kjøre dag og natt når du først har fått lappen. Du bruker bilen når det trengs, ellers ikke. Når det gjelder de nye mediene, kan vi fort bli fange av det som skulle gi oss større frihet. På den måten lever vi døgnet rundt billedlig talt med en elektronisk fotlenke!
Dette er vår tids besettelse, en rus som raskt skaper avhengighet. På fint snakkes det om multitasking, et ord som betyr å gjøre flere ting på én gang. Ungdom skal være særlig flinke til multitasking, det hevdes at de kan være på nettet samtidig som de leser lekser, men forskning viser at slik nettbruk gjør dem like ukonsentrerte som personer som ikke har sovet om natta.
Ikke desto mindre er det blitt noe latterlig ved å konsentrere seg om én ting om gangen, noe helt yesterday. Enten går slike folk for å være gammeldagse, eller de er rett og slett treige og tjukke i huet! Moderne mennesker er nemlig alltid på nett, alltid å få tak i, og svarer de ikke straks, er det en fornærmelse. Svar kan ikke utsettes, da er en snart helt out, og utafor vil ingen være.
Vi har aldri vært så velinformerte som vi er i dag, sies det, så oppdaterte. Men spørsmålet er hvor viktig informasjonen er. Mye tyder på at vi bryr oss lite om å skille vesentlig fra uvesentlig. Vi lurer oss gladelig unna strevet med å velge å skille klint fra hvete. Vi kan bare surfe i vei og se om det dukker opp noe spennende.
Informasjon er aldri mer enn et tastetrykk unna, og det trengs ingen konsentrasjon for å få tak i den. Kunnskap derimot er krevende å tilegne seg. Lang tid tar det også. Kunnskap må en også slite for å huske, men det slipper vi på nettet, for informasjonsteknologien husker for oss. Alt finnes der ute, alt er lagret, mens våre egne hoder blir stadig mer svimlende tomme av jakta på likt og ulikt.
Uro er blitt en folkesjukdom, og særlig plager den de unge. Den nye teknologien gir elever problemer med å konsentrere seg på skolen. Derfor er det ikke rart at kunnskapsnivået hos elevene jamt over er lavt. De vokser opp i et informasjonssamfunn, ikke egentlig et kunnskapssamfunn. Informasjon er til bruk og kast, mens kunnskap er noe som skal bygges og gjøre en klokere. For den arbeidende kvinne og mann kan få ting derfor være viktigere enn å lære ungene å samle seg!
Artikkelen har stått på trykk i LO-Aktuelt nr. 11/2011
