Heidi Marie Kriznik

Siste jula bestefar levde, var vi på gården hans. Gården var fraflytta, men den jula ble bestefar flytta hjem igjen fra gamlehjemmet. Det var mor, far, bestefar. Og jeg.

Jeg var tretten, og eneste hjemmeboende av oss søstrene. Huset på gården var lite, og for å gjøre det greiest mulig, hadde mora mi delt den ene stua i første med et forheng. På hver side av forhenget skulle bestefar og jeg ligge. Foreldra mine skulle sove i dobbeltsenga i andre etasje. Bestefar kan jo ikke ligge i andre etasje.

- Trappene, sa mora mi. Faren min dro på plass enkeltsengene i første. Jeg gikk på utedoen for å tenke over saken. Jeg ble ikke lenge. Det var jo ikke særlig å tenke over heller. For bestefar er bestefar. Tenkte jeg.

Men bestefar var ikke bestefar lenger. Det begynte under middagen. Han ville ikke sette seg til bords.

- Hestene, sa bestefar. Vi kan ikke sitte her og ete når hestene ikke har fått mat. Han støtta seg til gåstolen og gikk mot døra. Han kom ikke langt. Det er så høye terskler i gamle hus. Mor hjalp bestefar tilbake til bordet.

- Hestene, sa bestefar. Far da, sa mor. Men bestefar ville ikke høre på noe kjære far. Han ba mora mi gå og fôre. Han likte ikke at mora mi ignorerte oppfordringa hans og reiste seg så brått at stolen velta bakover. Det gjorde han også.

Mor bøyde seg ned til bestefar på golvet, hun gråt. Far tok tak i bestefar og satte han på stolen og dro stolen med bestefar inntil bordet. Det er ingen hester på låven nå, sa mor. For noe vås! sa bestefar. Så ble han stille og begynte å forsyne seg av maten mor hadde lagt på tallerkenen hans.

På radioen sang sølvguttene jula inn. Skål og god jul, sa far da vi delte ut pakkene. Jeg har ikke bursdag i dag! ropte bestefar. Mor gråt. Far rista på hue. Jeg reiste meg og gikk til vinduet. Det eneste som var å se, bortsett fra frostrosene på ruta, var lysa fra huset nede ved veien og det opplyste grantreet i hagen.

Bestefar ville ikke ha pakkene under treet, de som var til han. Han ville ikke engang høre om at treet var felt i skauen hans. Han ville bare at vi skulle få fôra hestene fort som faen.

Det ble kveld. Jeg hørte knirkinga fra annen etasje, foreldra mine på vei for å legge seg. Og så bestefar. Han ropte og veiva borti det mørkerøde forhenget som hang rett ved senga hans, og han måtte ha forsøkt å ta tak i det for å reise seg, for å komme seg på beina. For brått ramla forhenget ned.

Vi så på hverandre, bestefar og jeg. Forhenget lå i en haug på golvet. Jeg dro på meg stillongsen under nattkjolen, satte beina i støvla som sto ved vedovnen i stua. Dro ullgenseren over hue. Gikk bort til senga og sa: Jeg tar hestene, bestefar. Jeg går og fôrer dem nå.

Ute var det tjueto minus og stjerneklart. Jeg sto midt på tunet i nattkjole, stillongs og ullgenser. Jeg sto der den tida jeg tenkte det ville ta å fôre to hester, og enda litt til. Jeg tenkte på hestene til bestefar, at de sto der nede på låven og dampa varme og prusta varm luft. De mjuke mulene. De mørke, blanke øya. Jeg sto på det snødekte tunet. Det var ingen lys som konkurrerte med stjernene sånn som hjemme på boligfeltet.

Da jeg kom inn, hadde bestefar sovna. Neste dag kjørte vi han tilbake til gamlehjemmet. Mannen han delte rom med, lå på senga i hverdagsklær og sov med ansiktet vendt mot veggen. Bestefar ville straks gå ut til hverdagsrommet som det het. På vei ut dit, sa han at han hadde forlova seg. Mor blikka med meg.

Far hadde blitt igjen på parkeringsplassen for å holde bilen varm, som han sa.

Bestefar sa: Ringen etter bestemor har Elida fått. Elida? sa mor. Bestefar nikka høytidelig. Og hvor er Elida nå? sa jeg. Hjemme hos sine, sa bestefar.

Han var klar nå. Han så på oss begge og sa: De lar oss ikke få dele rom. Istedenfor må jeg dele rom med Gustav. Bestefar nikka mot rommet.

Mor famla i veska og fant fram halvflaska med Upper Ten. Hun putta den raskt i lomma til bestefar og ba han gjemme den. For heller ikke whisky var det lov for bestefar å ha på rommet.

Hadet, da, sa jeg. Bestefar sto med ryggen til og så ut av vinduet. Gustav sov. Hadet far, hviska mor. Bestefar løfta flaska og drakk.

På vei mot bilen og far som sto og røkte på parkeringsplassen, snudde jeg meg og så opp mot gamlehjemmet og vinduene. Jeg forestilte meg at bestefar sto i et av dem, enda jeg visste han hadde rom på den andre sida.

Jeg tok hånda til mor, jeg sa: Kan man leve uten kjærlighet? Mor klemte hånda mi. Svar da! Jeg rykka i hånda hennes. Kan man det? Jeg tror det, sa mor. Da måtte jeg gråte.