oao

– Ikke nå igjen?! Det hadde hendt på nytt. Tre avleverte sokkepar til vask, returnerte i form av FEM renvaskete sokker. Den sjette var ikke å oppdrive. Og, ja – det hadde hendt tidligere også! Til og med lommetørklær hadde forsvunnet i tur og orden etter vask, men det var ikke så nøye. Men sokker? Ikke tale om! Min frustrasjon var nok så merkbar at samboerens gryende forsvar bygde seg opp med en tydelig og økende vibrasjon i neseborene.

– Jeg vet da vel ikke hvor sokkene blir av. Jeg legger dem inn i maskina, vasker dem og henger dem deretter til tørk. Hva mer kan jeg gjøre? Sa hun illevarslende.

– Finne igjen den manglende sokken, for eksempel? Dumt sagt, men for sent tenkt.

Det var ingen vits i å trekke det lengre. Erfaring tilsa det. Jeg la den enslige sokken sammen med fire andre tilsvarende mangelvarer. De sistnevnte hadde jeg samlet i håp om at parkameratene skulle dukke opp igjen. Over tid ble det avklart at den sikre synderen var valpen Felix. Han ble tatt på fersken en dag i å forsyne seg med noe småtteri fra klesstativet oppe på loftstua. Da han noen uker senere også var kjapp nok til å forsyne seg med skummel sopp i skogen, ble han dårlig og kastet opp – blant annet en av mine svarte sokker pluss en rosa kjøkkenklut. Bevissamlingen var overbevisende.

Men selv om tidligere mysterier dermed var oppklart, hadde de enslige sokkene blitt liggende i skapet. Kanskje som en påminnelse over frustrerende øyeblikk, eller kanskje til og med av miljøhensyn. Å kaste hele, brukbare sokker gikk vel ikke an? Dessverre lot de seg ikke pare til daglig bruk.

Valpen hadde vokst av seg tekstilbehovet og hadde dessuten flyttet tilbake til dalføret han opprinnelig kom fra. Derfor ville nye forsvinningsnumre forbli mysterier.

Retretten var uansett for sent ute. Tonen i heimen ble litt anstrengt de nærmeste timene. Det lå liksom i lufta. En ekstra oppmerksomhet eller to under middagen, et lettere håndstryk over ryggen og en kjærlig arm rundt skuldre under Dagsrevyen var ikke nok. Strategiomleggingen var for sen. Straffen kom derimot kjapt. Riktignok mangler jeg ikke erfaring. I mange år hadde jeg ansvaret for alt husstell alene, og det gikk aldeles utmerket, men det begynte å bli en stund siden sist.

Det ble leggetid. Idet samboeren bredte dyna over seg, snudde hun ryggen til meg og sa:

– Heretter vasker du klea dine sjøl. God natt.

LO-Aktuelt nr. 3/2009