Jan-Erik Østlie (LO Media)

For justisminister Knut Storberget har i likhet med barneombud Reidar Hjermann, Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund (NFF), Fellesorganisasjonen (FO) og mange, mange andre sagt omtrent som sørlendingen: Vi vet det skjer, men vi liker det ikke.

Det de ikke liker er at vi fengsler mennesker mellom 15 og 18 år – vel og merke dersom de ikke har gjort lovbrudd som er så alvorlige at ingen andre alternativer enn fengsel nytter. Da skal de likevel fengsles. For å beskytte samfunnet. Mener Justisdepartementet, men ikke NFF eller FO.

De fleste av de som er mot fengsling av 15-18-åringer, noen til og med på prinsipielt grunnlag, uttrykker dette i ord, men ikke i gjerning. Er du prinsipielt mot noe, så viser du dette også i handling. Sånn er det i hvert fall der jeg kommer fra. Å være prinsipielt mot noe, men ikke gjøre prinsippet om til handling, er å pynte seg med ord.

Men la nå denne retorikken fare. For Storberget, med barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken som bisitter, har nå rett før fellesferien starter bestemt seg for å åpne øynene og foreslått et konstruktivt lovforslag der ungdomskriminelle kan få en ny straffereaksjon utenfor fengslet.

Eureka – jeg fant det. Det eneste som mangler er at de to statsrådene gjør akkurat som matematikeren Arkimedes gjorde da han oppdaget legemers oppdrift (Arkimedes lov): løper nakne ut på gata i vill og hemningsløs begeistring.

Men la også denne allusjonen fare med håp om at lovforslaget ikke er noen illusjon. For de to statsrådene fortjener ros for å innføre et alternativ til fengselsstraff. Ungdomsstraffen, som den er døpt, innebærer ifølge en kronikk i Dagbladet fra de to statsrådene “at ungdommer som har begått alvorlig kriminalitet, må stille i stormøte og møte ofre, foreldre, naboer, politi og hjelpeapparatet. De må erkjenne og unnskylde det de har gjort. Og avtale tette møter med oppfølgingsteam.”

Dette er bra. Kriminolog Nils Christie har riktignok påpekt denne løsningen i en hel mannsalder allerede, og blitt smilt høflig, velmenende og forsonlig til hele tida (Christie smiler som regel høflig tilbake), men nå er tida kanskje inne for å være litt raus og legge ironien til side.

Konfliktråd og stormøter, der offer og gjerningsperson møtes for å forsøke en form for forsoning, er en type konfliktløsning som alle parter er tjent med. Sånne forsoningsmøter kan bli samtaler, og i beste fall dialoger, som bringer deltakerne framover.

Ja, det undrer meg at ikke konfliktrådstenkningen brukes mer enn den gjør i dagens samfunnsliv – enten det er for å redde ekteskap eller det er for å få ned konfliktnivået på mange arbeidsplasser.

Når det gjelder arbeidslivet, burde kanskje arbeidsminister Hanne Bjurstrøm også innført forpliktende alternative straffereaksjoner, for eksempel at arbeidsgiver skal møte arbeidstaker i et konfliktråd dersom forholdene tilsier det. En sånn lovhjemmel foreligger for så vidt implisitt i dagens arbeidsmiljølov, men hvilken rettskraft dette har, kan jo som kjent diskuteres.

I dagbladkronikken skriver de to statsrådene at fengslene ofte blir forbryterskoler og at fengsel ikke virker rehabiliterende på ungdom. Nå venter jeg bare på neste eureka fra regjeringen. Det kommer kanskje den dagen da en av statsrådene finner ut at fengsel ikke virker rehabiliterende på voksne heller.