Marte Bjerke

marte.bjerke@fagbladet.no

Hun har et minne fra hun er tre–fire år gammel. Hele henne er i alarmberedskap. Det er lenge siden hun har spist. Situasjonen har ikke gjort det mulig. 

En velmenende voksen gir henne potetgull, kanskje for å trøste eller for å trekke oppmerksomheten vekk?

– Det var nok godt ment. Jeg skulle bli overlatt til noen andre. Alt var uavklart. Jeg husker jeg ble gitt potetgull og husker den følelsen inni kroppen av noe som roer meg, noe som roer systemet lite grann i en veldig krevende situasjon, sier Marit Niemistø.

Barndommen skal bestå av mange skremmende situasjoner.

Hun bruker mat for å håndtere følelsene.

Spiseforstyrrelsen har vært en del av henne så lenge hun kan huske. 

Den største spiseforstyrrelsen

Overspisingslidelse er den vanligste spiseforstyrrelsen i Norge.

Helsemyndighetene antar at cirka tre prosent av befolkningen har den. Det gjør den mer utbredt enn bulimi og anoreksi til sammen.

Erkjennelsen av at hun brukte mat for å håndtere følelser kom gradvis for Marit.

Hun var i kontakt med leger og psykologer, men fikk den samme beskjeden hver gang: Spis mindre, tren mer.

En annen gjenganger var tilbudet om fedmeoperasjon. Magefølelsen sa at det ikke var noe for henne.

– Jeg skjønte at det ikke ville løse mine utfordringer. Det ville bare gi meg flere vanskeligheter og i verste fall bli farlig, sier Marit.

Hun bestemte seg til slutt for å ta legenes råd om kosthold og trening på det dypeste alvor. 

– Jeg sa opp jobben og ofra økonomien i nesten et år. Jeg fokuserte kun på å spise mindre og trene mer, forteller hun.

Marit avslutta 2013 med å sykle Norge på langs sammen med søstera si – fra Nordkapp til Lindesnes. 

NORGE PÅ LANGS: Her er Marit (t.h.) kommet i mål i Lindesnes sammen med søstera Anita Mathisen etter å ha sykla Norge på langs.

Privat

– Men jeg hadde ikke noen vesentlig vektnedgang, sånn sett var det et mislykka prosjekt. Da året var over, satt jeg igjen med «faen, det funka ikke. Hva gjør jeg nå?»

Litt for glad i kroppen

Et par år seinere ber hun om å bli henvist til en avdeling for spiseforstyrrelser. Hun er overbevist om at det er det hun har. 

– Det jeg husker av konklusjonen derfra er at jeg ikke kunne ha en spiseforstyrrelse. Jeg var for glad i kroppen min til det.

Marit er veldig glad i å bade. Da hun får spørsmål om hun tør å gå i bassenget, svarer hun ja.

Gleden over å være i vannet trumfer skammen over den store kroppen.

AKTIV: Marit har alltid vært i grei fysisk form. I dag driver hun blant annet med golf. Det har hun kommet i gang med gjennom organisasjonen FIRE. Den ble opprinnelig starta for tidligere rusmisbrukere, men er nå åpen for alle. Her driver deltakerne med ulike aktiviteter.

Glen Musk

Dessuten er hun i grei form og er i stand til å gå relativt harde toppturer både sommer og vinter.

– Da tenkte jeg at ok – jeg har ikke en spiseforstyrrelse, da må det være noe annet «gæli» med meg.

Feildiagnostisert med bipolar lidelse

Hun ber om å bli utreda i psykiatrien. Konklusjonen er tøff å fordøye: Hun får den alvorlige diagnosen bipolar lidelse. Det er en psykisk lidelse hvor humøret svinger mellom å være veldig oppstemt (mani) til å være veldig nedstemt (depresjon). 

– Jeg kjente meg både igjen og ikke igjen i det, men på det tidspunktet var jeg så desperat etter svar, sier hun.

Marit bruker ordet «brutal» for å beskrive tida som nå kommer.

Diagnosen får store konsekvenser for både henne og de nærmeste.

Fra 2014 til 2019 tror hun og omverdenen at hun er bipolar og at behandlingen hun får ikke fungerer. 

– I 2018 fikk jeg mitt første barn. For meg kom det veldig mange tilleggsvansker med det å få et barn, forteller Marit.

Hun ser ingenting framfor seg, synker ned i et mørke og skriver avskjedsbrev til sønnen sin. 

Nytt behandlingstilbud gir håp

I et siste krampetak for å få hjelp, sender fastlegen det som i ettertid kan tolkes som en livreddende henvisning.

Det tar tre forsøk før svaret kommer fra fedmepoliklinikken på St. Olavs hospital i Trondheim. 

Året er 2019, og i amfiet i en forelesningssal på sykehuset sitter Marit og følger med på powerpoint-presentasjonen på informasjonsdagen. 

Blant de mange digitale plansjene om hva overvekt er, hvilke behandlingstilbud som finnes, frisklivssentraler, operasjoner og rehabiliteringsplasser, er det én som fanger oppmerksomheten hennes.

«Overspisingslidelse» står det. 

I pausen tar hun mot til seg og går ned fra amfiet for å snakke med en ansatt på fedmepoliklinikken.

Et forskningsprosjekt er på trappene i Stjørdal. Mer veit de ikke. Marit setter blikket i kvinnen foran seg:

– Dit vil jeg!

Den ansatte skjønner at det er alvor og lover at klinikken skal hjelpe henne videre, sjøl om hun veit lite om det som skal etableres på Distriktspsykiatrisk senter (DPS) i Stjørdal.

– Akkurat i det øyeblikket ble det lyst igjen. Det ga meg så mye håp.

– Bedre å være dum enn overvektig

I kjelleren på murbygget som huser DPS Stjørdal, får en liten gjeng fagpersoner midler til å starte et tilbud de mener mangler i norsk helsevesen: En behandling som konsentrerer seg om de bakenforliggende årsakene til overspising, ikke vekta. 

NYTT TILBUD: Trine Tetlie Eik-Nes (t.v.) og Grete Aatlo Kvaal er to av dem som jobber i teamet på Stjørdal DPS. – Du skal ha tjukk hud for å leve med en stor kropp, sier Trine Tetlie Eik-Nes.

Glen Musk

De første pasientene tas inn i 2018. Tilbudet er omstridt fordi vektnedgang ikke er et mål. 

– Allerede første dagen skjønte jeg at jeg var på rett plass, sier Marit som kommer hit i 2019.

Hun beskriver behandlerne hun møter som faglig dyktige, jordnære, ydmyke og driftige. 

– De visste hva det var snakk om. I stedet for at jeg måtte forklare meg i hjel som jeg var vant til, hadde de allerede forståelsen for problematikken. De ga meg knagger og kunnskap å henge ting på, forteller hun og legger til:

– De var nysgjerrige på det vi hadde å fortelle. Man følte fort på en verdi. Selv om jeg trøbler litt i livet, har jeg verdi, og det er en årsak til at jeg har det sånn.

Hun har mange ganger blitt sett ned på fordi hun er overvektig. 

– Det er veldig lite kunnskap om denne spiseforstyrrelse og mye dårlige holdninger. Det er nesten bedre å være dum enn å være overvektig – du er høyere opp på rangstigen da, mener Marit.

– Jeg skulle ønske fastlegen min hadde spurt nysgjerrig, ydmykt undrende: Veit du hvorfor du spiser?

Fikk tida hun trengte 

Samtalegrupper er en del av behandlingsløpet. Her tar behandlerne opp ulike temaer. 

Glen Musk

– Jeg tror jeg framsto som veldig hard og lukka, men jeg kjente når det var snakk om temaer som skam at her er det mye å ta tak i inni meg. 

Når det nærmer seg slutten av de ti ukene med samtalegrupper, stenger Marit av.

Mørket er tilbake.

Hun er i ferd med å åpne for noe veldig overveldende. Det er skummelt hvis ingen er der for å ta imot. Hun trenger mer tid. 

Heldigvis greier hun å formidle det til teamet.

«Vi skal hjelpe deg. Vi veit ennå ikke hvordan, men vi skal hjelpe deg.»

Det er ingen grunn til ikke å tro dem. Marit øyner igjen håp.

– Det krevde mye tillits- og relasjonsjobbing før jeg ble trygg i situasjonen, men den tida fikk jeg. Det ble ikke satt noen sluttdato eller sagt at jeg skulle gå der så og så mange timer. For meg var det helt avgjørende, sier hun.

– Som om kroppen fortalte

Det er i den psykomotoriske fysioterapien at Marit får sitt første store gjennombrudd.

– Tilnærmingen fysioterapeuten hadde til meg var helt ny.

Glen Musk

– Hun snakka til kroppen min, og det var som om kroppen fortalte.

– Jeg tenkte ikke så mye – svarene kom av seg sjøl. Det var et aha-øyeblikk. Jeg kunne kjenne det, og jeg kjente et veldig stort behov for å fortelle. Det tror jeg har vokst over lang tid. 

TIL GOLFBANEN: Marit på vei til golfbanen. – Golf er mye mer sosialt enn man skulle tro, sier hun.

Glen Musk

Hun kommer rett fra treningssenteret når vi møter henne denne torsdagsettermiddagen i Stjørdal sentrum.

Styrketrening er blitt viktig.

Nå gjør hun det fordi hun synes det er gøy, ikke for passe inn i et spesifikt kroppsideal.

– Styrke var noe jeg oppdaga gjennom den psykomotoriske fysioterapien. Jeg opplevde blant annet at særlig styrketrening for bein var en fin måte å komme i kontakt med kroppen på, å oppnå litt mer balanse, forteller hun.

Kunne ringe når som helst

Teamet på DPS i Stjørdal kan ikke se symptomer på at Marit har bipolar lidelse.

Hun blir utreda på nytt og får diagnosen kompleks PTSD(*).

Psykologspesialisten som utreder henne får sletta den tidligere diagnosen, og hun får nå en helt annen behandling som følge av den nye. 

Hun får også hjelp til å komme inn på Regional enhet for traumebehandling i Trondheim. 

Glen Musk

I Stjørdal jobber behandlerne etter en idé om at livet leves både før og etter normalarbeidstid.

De har alltid en åpen dør for Marit. Den største jobben gjør hun mellom timene.

– Det var hardt og intensivt. Jeg hadde stor respekt for ikke å misbruke tilgjengeligheten på noen måte. Det merkelige var at bare det å vite at jeg hadde denne muligheten, gjorde meg mer i stand til å gjøre det på egen hånd uten å ta kontakt.

Vektnedgang og andre måter å takle følelsene på

Hun har ikke lenger like stort behov for å bruke mat som medisin mot sterke følelser.

– Sakte, men sikkert bytter jeg ut maten med andre måter å håndtere ting på. Når du får rydda opp, stilner behovet for å spise for å regulere det som ikke er greit, sier hun.

En bieffekt av behandlingen er derfor at hun har gått ned i vekt, uten at det har vært intensjonen.

– Jeg har mennesker rundt meg som jeg kan stole på, som jeg kan snakke med og som jeg veit er glad i meg. Det å få en klem, eller be om en klem, puste for å roe ned systemet. Eller å bade i kaldt vann, trene, ta seg en dusj, sier hun om verktøy hun tyr til når livet butter.

Andre ganger får hun hjelp av mentale bilder av mennesker som har gjort henne godt. Noen av dem jobber på DPS i Stjørdal.

– De symboliserer noe trygt og godt i livet mitt. Det får meg til å stoppe opp og tenke at nå er det ubehagelig, men det kommer til å gå bra.

– Helsevesenet må se forbi kroppene

Foran henne ligger et fysisk bilde som hun har tatt med hjemmefra. Det er et trykk av Lisa Aisato.

«Sommerregn» heter det.

På bildet står to barn i regnet midt i et vann med åpne munner og strekker armene mot himmelen.

Glen Musk

– Det her er den befrielsen jeg kjenner etter å ha vært gjennom den intensive behandlingen jeg har vært så heldig å få.

– Jeg føler jeg er på plass i meg sjøl, har nære og gode relasjoner og så er jeg veldig glad i å bade, sier hun og smiler.

Hun mener mange har mye å lære av det lille miljøet på Stjørdal DPS, om fagområdet overspisingslidelse, men også om hvordan man skaper et godt forhold mellom behandler og pasient uavhengig av fagfelt.

Hun har et tydelig budskap til helsemyndigheter og -byråkrater:

– Denne spiseforstyrrelsen må tas på alvor. Det er så mye skam og stigma som kan kobles til den. Helsevesenet må se forbi kroppene. De er ikke relevante. Det handler ikke om viljestyrke. Det handler om at vi er mennesker som har en måte å håndtere egne følelser på, som har slått ut i overspising.

– Jeg tror det er tilfeldig om det er det, om det er rus, overtrening, alkoholisme – det slår ut på forskjellig vis, men det er noe problematisk som ligger bak. Her er et menneske som gjør det vedkommende kan for å overleve, sier Marit, som håper flere besøker Stjørdal for å lære.

* PTSD (posttraumatisk stresslidelse) kjennetegnes av at man gjennomlever en traumatisk hendelse på nytt og har stadige mareritt om det som skjedde. PTSD preger hverdagen, og kroppen er i stadig alarmberedskap, anspent eller nervøs. Bakgrunnen for betegnelsen kompleks PTSD er at pasienter som har opplevd traumatisering i barndom og oppvekst eller omfattende gjentakende overveldende hendelser i voksenlivet, ofte har symptomer ut over symptomene for PTSD. Symptomene som kommer i tillegg til PTSD-symptomene er vansker med følelsesregulering, relasjonelle vansker og negativt selvbilde. Kilder: Helse Norge og Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging, region Øst.