Rønnaug Jarlsbo

ronnaug.jarlsbo@fagbladet.no

– Jeg skjønner ikke at dette er tema engang – vi kan jo ikke velge hvem vi skal gi sykepleie til!

Studentene på forelesningen «LHBT-inkluderende palliativ omsorg» på Lovisenberg diakonale høgskole har akkurat fått utdelt en diskusjonsoppgave: 

«Hva er relevant i forhold til god palliasjon for pasienter og pårørende?» 

Diskriminert av helsepersonell

I noen minutter har det surret lavmælt mellom benkeradene i auditoriet. Ord som aksept, respekt, åpenhet, mot, verdighet har gått igjen. Før en stemme altså skjærer gjennom pludringa, med et høyst betimelig spørsmål.

For studenten har helt rett: Helsearbeidere er pålagt å gi helsehjelp til alle som trenger det, uansett hvem pasienten er. 

Men: Teori og praksis kan som kjent være to forskjellige ting. 

Selv om lovverket ikke tillater diskriminering, tør ikke alle å ta likeverdige helsetjenester som en selvfølge. 

Flere forskningsrapporter de siste åra har vist at lesbiske, homofile, bifile, trans- og interkjønnpersoner (LHBT) føler seg diskriminert i møte med helsepersonell.

Forskning og statistikk om psykisk helse, livskvalitet og selvmord underbygger at det fortsatt ikke er enkelt å bryte med samfunnets normer for kjønn og seksualitet. De skeives erfaringer er gjennomgående mer negative enn erfaringene til de som passer inn i samfunnets heteronorm.

Fikk du med deg denne? På dette sykehjemmet er regnbuetreffet ukas høydepunkt

På sykehjemmet Slottet i København har skeive fortrinnsrett, og Pride-festen er årets høydepunkt. Da inviteres beboere fra områdets fem andre sykehjem til heldags moro i hagen.

Arne Ziebell Olsen

Livets skole

Forelesningen om pleie av skeive med livstruende sykdommer er en del av emnet «pasientrettet omsorg og palliasjon» i Lovisenberg diakonale høgskoles ettårige videreutdanning i palliativ omsorg.

Palliativ omsorg favner pasienter i alle aldre med livstruende sykdom. 

Studentene på dette emnet jobber ved siden av studiene og har ulik helsefaglig bakgrunn og fartstid i yrkeslivet, men alle har fullført en utdanning med grunnleggende opplæring i hvordan mennesker med livstruende sykdom skal møtes. 

Det betyr ifølge Lovisenberg diakonale høgskole at de har lært «å møte hele mennesket med hele sin historie uansett hvor de er, hva de er, og hva de har med seg.»

– Men det er en grunn til at temaet kommer i etterutdanninga, kommer det lavt fra en av benkeradene.

– Da jeg var ferdig med bacheloren i sykepleie i 2020, hadde jeg ikke lært noe som helst om skeive pasienter eller pårørende, eller hvordan vi skal forholde oss til disse gruppene i pleien, sier Maiken Hodt (27), som når hun ikke studerer deler arbeidstida mellom hjemmesykepleie og et vikariat som kreftkoordinator i Drammen kommune.

– Fordi jeg selv tilhører et skeivt miljø, hadde jeg en del kunnskap. Men etter fullført utdanning manglet jeg fortsatt fagkunnskap, sier hun. 

Engasjement for skeive: Sykepleier Maiken Hodt reagerer på at helsearbeideres møte med skeive ikke ble faglig berørt i de tre åra hun brukte på bacheloren i sykepleie. Hun er glad temaet er en del av videreutdanningen i palliativ pleie.

Rønnaug Jarlsbo

Da hun kom ut i arbeidslivet, oppdaget hun at hun ikke var alene. For Hodt ble fraværet av faglig fokus på skeive påtakelig.  

– Antakelig fordi jeg er skeiv selv. Man hører jo med sine egne ører og legger ekstra godt merke til når man ikke er representert, sier hun. 

For ordens skyld: Hodt tok ikke sin grunnleggende sykepleierutdanning på Lovisenberg diakonale høgskole. LDHs informasjonsavdeling opplyser at temaet er inkludert i deres bachelor.

Ikke bare sex

Foreleser Janne Bromseth er ikke overrasket over at studenter og helsearbeidere føler seg usikre i møte med pasienter som bryter med normene for seksuell orientering og kjønnsuttrykk.

Kjønns- og seksualitetsforskeren har i flere år vært leder for fagavdelingen «Skeiv Kunnskap» i Fri Oslo og Viken, og blant annet jobbet med kompetanseheving i Oslo kommune sykehjemsetaten. 

– Jeg har dessverre møtt veldig mange yrkesaktive i helse- og omsorgssektoren som ikke har kunnskap om seksuell orientering eller kjønnsidentitet som avviker fra normene. Sånn skal det selvfølgelig ikke være. 

Gjennom arbeidet sitt har hun flere ganger erfart at ansatte i eldreomsorgen avfeier skeiv kunnskap som irrelevant og uviktig fordi de tror at det bare handler om sex. 

– Særlig når det gjelder sykehjemsbeboere, som mange mener er så gamle at de uansett ikke skal ha sex. Dette handler ikke bare om sex, men om hvordan det å bryte med normer påvirker livserfaringer og relasjoner. Alle som jobber med personsentrert omsorg, vet hvor viktig bekreftelse av identitet, livserfaringer og ens nære og kjære er for menneskers psykiske helse.

Studentene på forelesningen «LHBT-inkluderende palliativ omsorg» på Lovisenberg diakonale høgskole.

Rønnaug Jarlsbo

Bromseth mener vi er på god vei, men at vi fortsatt har langt igjen før de som lever liv som avviker fra normen kan føle seg fullt ut akseptert og trygge. 

En kartlegging fra Oslo Met i 2022 viser at til tross for at temaene har ligget som læringskrav i helse- og sosialfagene siden 2019, så er de ikke nødvendigvis med i utdanningsinstitusjonene studie- og emneplaner.

– Man trenger kunnskap for å kunne gi likeverdige tjenester og unngå diskriminering. Dessverre virker det tilfeldig og personavhengig hvorvidt studentene får den kompetansen de har krav på i grunnutdanninga for å unngå å diskriminere når det kommer til kjønnsuttrykk og seksuell orientering. Uten kunnskap blir det veldig vanskelig å gjøre noe med forskjellsbehandling og diskriminering, uansett hvor viktig du mener temaet er, sier Bromseth.  

Tilbake i skapet

Femti år etter at loven som forbød seksuelt samkvem mellom menn ble opphevet i Norge, forteller skeive par at de sjelden blir spurt om intime behov i møte med helsepersonell.

Sykehjemsbeboere opplever at ektefellen eller partneren gjennom en årrekke konsekvent omtales som «venn» eller «venninne». Historier om skeive som går inn igjen i skapet når de blir avhengig av omsorgstjenester, er ikke uvanlig. 

Enkelthistoriene underbygges av flere forskningsrapporter. Bromseth står selv for en av dem.

Hun har i samarbeid med Torunn Wibe ved Senter for fagutvikling og forskning/Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester i Oslo (SFF/USHT Oslo) gjort en kartleggingsstudie med skeive eldre og helsepersonell i ulike tjenester.

De har fått flere forklaringer på hvorfor skeive eldre velger å skjule legningen sin når de nærmer seg slutten av livet. 

Rønnaug Jarlsbo

Ofte er dårlige erfaringer fra tidligere i livet en del av årsaken til at mange eldre skeive velger å holde en lav profil, «for sikkerhets skyld». 

– Hvis du har passert 70, så var det faktisk forbudt å ha sex med en person av samme kjønn da du var 20 år. Homofili var en diagnose fram til 1980, og transseksualisme fram til 2018, påpeker Bromseth.

Aidsepidemien på 80-tallet og stigmaet som fulgte med sykdommen har også satt dype spor hos mange av dagens godt voksne homofile: 

– Flere har opplevd å miste noen av sine nærmeste, kanskje måtte de skjule sorg, kanskje var de uønsket i begravelsen til kjæresten eller nære venner og har opplevd å bli stigmatisert, sier Bromseth. 

Noen eldre er redde for å bli mobbet av jevnaldrende på seniorsenteret eller sykehjemmet. Andre frykter at helsepersonell mangler kunnskap om deres situasjon og at det kan føre til vanskelige situasjoner. 

Det viktigste funnet i kartleggingen handler ifølge Bromseth om møtet mellom skeive tjenestemottakere og helsepersonell. 

– Vi vet at det finnes usikkerhet på begge sider, og at den kombinasjonen kan ha uheldige konsekvenser: Den skeive, som kanskje har negative erfaringer med omsorgstjenester eller andre, holder tilbake og er på vakt. Når de merker usikkerhet hos helse- og omsorgspersonell, blir de gjerne enda mer forsiktige. Samtidig forteller helse- og omsorgspersonell at de i møte med erfaringer de ikke har så mye kjennskap til, kan reagere med å dra seg unna og unngå å stille spørsmål. Det er ikke en god kombinasjon. 

Heldigvis viser studien også at det fins en «kur»: Helsepersonellet hun har intervjuet forteller at kunnskap om mangfold av kjønnsorientering og seksualitet gjør dem tryggere i møte med pasientene. Kunnskap minsker også risikoen for å trekke raske – og kanskje feil – slutninger om hvem pasienten er og hvilke behov vedkommende har.

Regnbueeffekten

Kunnskap, åpenhet, bevisst språk og ordvalg, er ifølge Bromseth sentrale stikkord for hvordan helsepersonell kan gjøre tilværelsen enklere for minoriteter og deres pårørende. 

– Anerkjennelse og bekreftelse er avgjørende for at vi skal føle oss som hele mennesker, derfor må helsepersonell legge til rette for åpenhet. Da kan de bidra til at pasienter og pårørende føler verdighet i stedet for skam. 

Det kan være flere måter å gjøre det på, men ytre staffasje kan ha større effekt enn vi tror. Regnbueeffektene som blant annet er delt ut til alle ansatte i Oslo kommune har ifølge Bromseth hatt en uventet effekt, utover å synliggjøre verdier. 

– Våre undersøkelser tyder på at flagg og andre symboler ofte blir en viktig samtaleåpner, sier Bromseth.

Rønnaug Jarlsbo

Hun forteller at flere virksomheter ble tatt på senga av negative reaksjoner da regnbueflaggene først dukket opp. 

– En omsorgsbolig opplevde at flagget ble firt ned eller på halv stang om nettene. Om morgenen firte de ansatte det opp igjen. Sånn holdt de på en stund, til ei lita gruppe beboere ble tatt på fersk gjerning. 

Et annet funn var at ikke alle vet hva regnbuesymbolet står for.

– Mange av oss tar som en selvfølge at alle vet hva regnbueflagget symboliserer. Sånn er det ikke. Da kan man ikke bare si «nei, dette er ikke greit», man må gå i dialog.

Et seniorsenter valgte å lage et skriv som alltid følger med når de pynter med bordflagg. Dermed kan beboerne få svar på det de lurer på, men kanskje ikke tør å spørre om: «Hva betyr det, hvorfor henger vi det opp, hva symboliserer fargene, hvor har det blitt brukt.» 

Samtidig må vi selvfølgelig ta innover oss at noen faktisk har en negativ holdning til kjønnsuttrykk eller seksualitet som avviker fra normen. De menneskene må vi også ivareta og møte – tydelig, men respektfullt. De samtalene må helsepersonell også ha kompetanse til å ta. 

Too much

På Lovisenberg går forelesningen mot slutten. Bromseth avslutter med sine viktigste tips til helsepersonell som lurer på hvordan de skal opptre i møte med skeive eller nye og ukjente kjønnsuttrykk:

– Vær modig, gå folk i møte, ta samtalene, still direkte spørsmål, ikke skygg unna fordi du er redd for å si noe feil.

Samtidig understreker hun at anerkjennelse og aksept for mangfold ikke er det samme som overdreven oppmerksomhet. Det kan faktisk bli for mye av det gode. Da kalles det mikroaggresjon. 

Sykepleier og student Maiken Hodt kjenner seg igjen: 

– Jeg er så glad i folk og kan fort bli veldig ivrig når jeg møter skeive gjennom jobben min. Mitt behov for å anerkjenne og vise at jeg ser og forstår, gjør at jeg fort blir en sånn som utøver mikroaggresjon. Det er jo heller ikke bra!