laster inn
Bjørn A. Grimstad
Stein (64) jobber bare i helgene: – Hele livet har jeg funnet mening i å ha fri
Selv etter 45 år i samme yrke, tjener ikke Stein Apeland store summer. Til gjengjeld har han tid.
bjorn.grimstad@fagbladet.no
50/10
Bjørn A. Grimstad
Når folk flest tar helg, går Stein Apeland på jobb.
80/50
Bjørn A. Grimstad
Han kjører T-bane i Oslo.
Men bare i helgene.
100/50
Bjørn A. Grimstad
De andre fem dagene i uka?
Da har han fri.
30/10
Bjørn A. Grimstad
Slik har Stein Apeland gjort det i 45 år.
– Hele livet har jeg funnet mening i å ha fri, sier han.
To unge gutter i helt like Canada Goose-vester holder hver sin Rema 1000-plastpose. En mor er på vei hjem med sine to trøtte barn. Et venninnepar i høye hæler deler en flaske med ett eller annet.
Nå. 1 min. 1. min. 2. min. 4. min.
Det er tett mellom avgangene på Nationaltheatret stasjon i Oslo, selv på en lørdagskveld.
Bjørn A. Grimstad
Plattformen åpenbarer seg for Stein Apeland idet han suser ut av tunnelen, i førerhuset på et 110 meter langt og nær 100 tonn tungt MX-tog.
Joysticken på armlenet dras sakte bakover og seks vogner glir inn foran det lille utsnittet av Oslomennesker.
Bjørn A. Grimstad
En gul knapp åpner dørene. Guttene med vester og plastposer går inn. Dørene lukkes. En dytt på joysticken og togsettet setter fart inn i mørket igjen.
At han ville ha mer fritid enn jobb i livet, skjønte han tidlig.
– I åttende klasse fikk jeg prøve meg en uke i arbeidslivet. Jeg bestemte meg for å ikke gjøre det igjen. Det har jeg holdt. Jeg setter pris på ikke å være en del av den store kverna, sier han.
25 minutter senere er han på endestoppen, Bergkrystallen, sør i Oslo.
Bjørn A. Grimstad
De siste passasjerene går av. Så deles togsettet i to. Seks vogner blir til to tog, med tre vogner hver.
T-baneførerne kan kjøre ulike strekninger i løpet av en vakt, og vil dermed veksle mellom å føre sett på tre eller seks vogner. Avhengig av lengden på toget, skal føreren stoppe ved riktig merke på plattformen.
– En gang da jeg nettopp hadde byttet fra tre til seks vogner, stanset jeg ved det første merket. Da havner de bakerste vognene bak plattformen. Jeg måtte gå ut for å sjekke om noen hadde falt ut.
– Heldigvis var det ingen der, forteller Apeland mens han tar seg en røyk under det blå ledlyset på Bergkrystallen.
Da kommer neste oppdrag glidende opp: Et togsett skal fraktes til vognhallen på Ryen, som går under navnet Jordet. Småprat, korte beskjeder og samband veksles mellom han og kollegaene Martin Bekkelien og Stein Bolstad i løpet av noen minutter.
Bjørn A. Grimstad
Deretter er han alene igjen. T-baneførerne må sitte alene når de kjører. Da er mobil og musikk forbudt.
– De verste dagene på jobb er når hodet er fullt av vrange tanker, og jeg må sitte alene med dem, i en monoton verden, der ingenting kan distrahere, sier Apeland.
Bortsett fra start, stans og dører, går det meste på autopilot. Men når han skal parkere togsettet for natten, må han skru bryteren over på manuell og kjøre i krypefart. Det krever konsentrasjon.
Med centimeters avstands skal togsettene parkeres tett i tett. Grytidlig neste morgen blir de hentet ut igjen.
Bjørn A. Grimstad
– Det aller beste er å skulle frakte et tog fra en endestasjon til en annen, uten passasjerer. Da er det bare å være i zen, sier han.
Helgedagsbetjeningen er helt nødvendig for at trikker og T-bane skal gå i helgene. De fyller hullene i turnusen til heltidsansatte. Historien til yrkesgruppen går over 80 år tilbake. Fagforeningen har vært der nesten like lenge. Apeland har vært i yrket i 45 av dem.
Jobb lørdag og søndag. Fri mandag til fredag. To helger på. Den tredje fri. Det er turnusen.
Oslo Sporveiers Arbeiderforening (OSA) skriver om helgedagsklubben: «Blant oss finner man studenter, som nok er i flertall, men også livsnytere med kun denne helgejobben. Ellers har vi kunstnere, frilansere og andre som riktignok kanskje har en annen jobb, men som ikke klarer å legge fra seg kjøringen med trikk og bane i helgen.»
Stein Apeland møter Fagbladet på en solrik ukedag – han har fri selvsagt – i sentrum av Oslo. På Tronsmo, en av hans favorittbokhandler i Oslo, gjengir han innholdet i tykke bøker.
– Dette er den beste boken om vikingene jeg har lest, sier han bestemt mens han blar i «Ask og Emblas barn – en historie om vikingene» av Neil Price.
I underetasjen er tegneserieavdelingen. Også der forteller han om flerfoldige verk han har lest.
Bjørn A. Grimstad
– Det er få andre yrker hvor du kan jobbe to dager i uka. Men det er noe i en slik livsstil som kan skissere hvordan vi er nødt til å leve i framtida. Mange jobber kommer til å bli automatisert eller bli borte. Da vil mange flere få mer fri, sier han.
Etterpå tar han med en bok til Kaffebrenneriet og nyter vårsola. Han fisker opp en tobakkspung av merket Drum opp fra lomma.
– Røyking er arbeiderklassens last, sier han.
Bjørn A. Grimstad
Han har aldri hatt noe problem med å fylle fritiden med meningsfullt innhold.
– Jeg liker å skrive, tegne og lese bøker. Jeg har også studert litt litteratur uten å ha blitt viter av det. Det er utrolig deilig å ha god tid til å gjøre alle disse tingene, sier han.
Bjørn A. Grimstad
Ifølge OSA har helgedagsbetjeningen «arbeidsforhold og rettigheter som er svært brai forhold til arbeidstakere i tilsvarende jobber i yrkeslivet».
Lønnstillegget på kveld i helgene er på 40 prosent. Men får man vakter den helga man egentlig skal ha fri, er tillegget 100 prosent.
– De tilleggene vi får, er for den sosiale ulempen ved å være på jobb i helgene, sier han.
Helgedagsbetjeningens klubb forsvarer disse interessene.
– 90-tallet var veldig hardt. Da forsvant mange rettigheter, beretter Apeland.
I løpet av to sommermåneder i 1992 streiket helgedagsbetjeningen. Etter klokka fem på ettermiddagen måtte folk finne andre transportmåter. De streikende gikk stort sett tapende ut av konflikten.
Bjørn A. Grimstad
Apeland var leder i foreningen på 2000-tallet. Da skrev han lange og poetiske tekster i medlemsbladet. De handlet om alt fra vedlikehold av isbaner, til vern av skoger, privatisering og sitater av mer eller mindre kjente forfattere. I HBF Nytt nummer 1 i 2007 siterer han den amerikanske forfatteren Henry David Thoreau (fritt oversatt av journalisten):
«Kostnaden av en ting er den mengden av hva jeg vil kalle liv, som er krevd i bytte mot det.»
Årslønna for en T-banefører ligger omtrent mellom 460.000 og 480.000 kroner, pluss tillegg for turnusjobbing, altså kveld, natt og helg. Når Apeland jobber omtrent en tredels stilling, gir ikke lønna rom for mange utskeielser.
– OBOS-leiligheten jeg og kona kjøpte for over 35 år siden, er nedbetalt. Vi har ikke bil, jeg sykler mye og reiser gratis med kollektivtrafikken. Jeg lever et stille og rolig liv, beskriver han.
Bjørn A. Grimstad
Nødvendigheter kjøpes på enten loppemarked eller salg. Det er lite takeaway, eller restaurant- og barbesøk. Til gjengjeld har han tid.
Dermed bekrefter Apeland Sporveiens pågående rekrutteringskampanje. På plakater kan man lese lokkende tekster som: «Jeg sluttet å tenke jobb hele døgnet, og fikk mer fritid og overskudd». Mottoet er: «Som T-banefører har du plass til andre ting i livet ditt».
En pølse i brød fra Narvesen ved hovedkontoret på Tøyen er dagens lunsj. Den ligger rett ved sporveisblokka, som den kalles. Pølsa inntas i en glissen kantine, i prat med en kollega. På en flatskjerm taper Norges herrelandslag i fotball mot Spania.
Bjørn A. Grimstad
En luksus han velvillig veksler inn fra sin solgte tid er reiser. Rundt ti ganger i året drar han og kona, som nylig pensjonerte seg som billettselger i Sporveien, utenlands. Apeland er solbrun etter en nylig tur til Sør-Tyrkia.
– Når du kan reise utenom sesong, så koster det en fjerdedel. Da kan du oppleve verden gjennom hele året, se museer eller nyte en pils på en solseng. Det kommer mye godt ut av fleksibiliteten i denne jobben, sier han.
Bjørn A. Grimstad
Mange blir rekruttert til en jobb i Sporveien under studiene. Godt betalt jobb i helgene lar seg lett kombinere med studier. Mange fortsetter med deltidsjobben også etter endt studietid. For Apeland og studiekameratene kunne det gå litt vel langt.
– Det er en perfekt studiejobb. Hvis vi jobbet hardt, kunne vi tjene en månedslønn på mindre enn en uke. Det gikk rykter om enkelte som var bedre lønnet enn direktøren, sier han.
Han har godt over en halvtime før han skal overta ruten til Mortensrud. Deretter går turen tilbake på samme linje, til Kolsås. Rundt klokken halv to den natten setter han det siste toget i Sporveiens vognhall i Bærum.
Bjørn A. Grimstad
Les mer: Christine (28) kjører T-bane: – Folk forventer ikke unge kvinner bak spakene
bjorn.grimstad@fagbladet.no
50/10
Bjørn A. Grimstad
Når folk flest tar helg, går Stein Apeland på jobb.
80/50
Bjørn A. Grimstad
Han kjører T-bane i Oslo.
Men bare i helgene.
100/50
Bjørn A. Grimstad
De andre fem dagene i uka?
Da har han fri.
30/10
Bjørn A. Grimstad
Slik har Stein Apeland gjort det i 45 år.
– Hele livet har jeg funnet mening i å ha fri, sier han.
To unge gutter i helt like Canada Goose-vester holder hver sin Rema 1000-plastpose. En mor er på vei hjem med sine to trøtte barn. Et venninnepar i høye hæler deler en flaske med ett eller annet.
Nå. 1 min. 1. min. 2. min. 4. min.
Det er tett mellom avgangene på Nationaltheatret stasjon i Oslo, selv på en lørdagskveld.
Bjørn A. Grimstad
Plattformen åpenbarer seg for Stein Apeland idet han suser ut av tunnelen, i førerhuset på et 110 meter langt og nær 100 tonn tungt MX-tog.
Joysticken på armlenet dras sakte bakover og seks vogner glir inn foran det lille utsnittet av Oslomennesker.
Bjørn A. Grimstad
En gul knapp åpner dørene. Guttene med vester og plastposer går inn. Dørene lukkes. En dytt på joysticken og togsettet setter fart inn i mørket igjen.
At han ville ha mer fritid enn jobb i livet, skjønte han tidlig.
– I åttende klasse fikk jeg prøve meg en uke i arbeidslivet. Jeg bestemte meg for å ikke gjøre det igjen. Det har jeg holdt. Jeg setter pris på ikke å være en del av den store kverna, sier han.
25 minutter senere er han på endestoppen, Bergkrystallen, sør i Oslo.
Bjørn A. Grimstad
De siste passasjerene går av. Så deles togsettet i to. Seks vogner blir til to tog, med tre vogner hver.
T-baneførerne kan kjøre ulike strekninger i løpet av en vakt, og vil dermed veksle mellom å føre sett på tre eller seks vogner. Avhengig av lengden på toget, skal føreren stoppe ved riktig merke på plattformen.
– En gang da jeg nettopp hadde byttet fra tre til seks vogner, stanset jeg ved det første merket. Da havner de bakerste vognene bak plattformen. Jeg måtte gå ut for å sjekke om noen hadde falt ut.
– Heldigvis var det ingen der, forteller Apeland mens han tar seg en røyk under det blå ledlyset på Bergkrystallen.
Da kommer neste oppdrag glidende opp: Et togsett skal fraktes til vognhallen på Ryen, som går under navnet Jordet. Småprat, korte beskjeder og samband veksles mellom han og kollegaene Martin Bekkelien og Stein Bolstad i løpet av noen minutter.
Bjørn A. Grimstad
Deretter er han alene igjen. T-baneførerne må sitte alene når de kjører. Da er mobil og musikk forbudt.
– De verste dagene på jobb er når hodet er fullt av vrange tanker, og jeg må sitte alene med dem, i en monoton verden, der ingenting kan distrahere, sier Apeland.
Bortsett fra start, stans og dører, går det meste på autopilot. Men når han skal parkere togsettet for natten, må han skru bryteren over på manuell og kjøre i krypefart. Det krever konsentrasjon.
Med centimeters avstands skal togsettene parkeres tett i tett. Grytidlig neste morgen blir de hentet ut igjen.
Bjørn A. Grimstad
– Det aller beste er å skulle frakte et tog fra en endestasjon til en annen, uten passasjerer. Da er det bare å være i zen, sier han.
Helgedagsbetjeningen er helt nødvendig for at trikker og T-bane skal gå i helgene. De fyller hullene i turnusen til heltidsansatte. Historien til yrkesgruppen går over 80 år tilbake. Fagforeningen har vært der nesten like lenge. Apeland har vært i yrket i 45 av dem.
Jobb lørdag og søndag. Fri mandag til fredag. To helger på. Den tredje fri. Det er turnusen.
Oslo Sporveiers Arbeiderforening (OSA) skriver om helgedagsklubben: «Blant oss finner man studenter, som nok er i flertall, men også livsnytere med kun denne helgejobben. Ellers har vi kunstnere, frilansere og andre som riktignok kanskje har en annen jobb, men som ikke klarer å legge fra seg kjøringen med trikk og bane i helgen.»
Stein Apeland møter Fagbladet på en solrik ukedag – han har fri selvsagt – i sentrum av Oslo. På Tronsmo, en av hans favorittbokhandler i Oslo, gjengir han innholdet i tykke bøker.
– Dette er den beste boken om vikingene jeg har lest, sier han bestemt mens han blar i «Ask og Emblas barn – en historie om vikingene» av Neil Price.
I underetasjen er tegneserieavdelingen. Også der forteller han om flerfoldige verk han har lest.
Bjørn A. Grimstad
– Det er få andre yrker hvor du kan jobbe to dager i uka. Men det er noe i en slik livsstil som kan skissere hvordan vi er nødt til å leve i framtida. Mange jobber kommer til å bli automatisert eller bli borte. Da vil mange flere få mer fri, sier han.
Etterpå tar han med en bok til Kaffebrenneriet og nyter vårsola. Han fisker opp en tobakkspung av merket Drum opp fra lomma.
– Røyking er arbeiderklassens last, sier han.
Bjørn A. Grimstad
Han har aldri hatt noe problem med å fylle fritiden med meningsfullt innhold.
– Jeg liker å skrive, tegne og lese bøker. Jeg har også studert litt litteratur uten å ha blitt viter av det. Det er utrolig deilig å ha god tid til å gjøre alle disse tingene, sier han.
Bjørn A. Grimstad
Ifølge OSA har helgedagsbetjeningen «arbeidsforhold og rettigheter som er svært brai forhold til arbeidstakere i tilsvarende jobber i yrkeslivet».
Lønnstillegget på kveld i helgene er på 40 prosent. Men får man vakter den helga man egentlig skal ha fri, er tillegget 100 prosent.
– De tilleggene vi får, er for den sosiale ulempen ved å være på jobb i helgene, sier han.
Helgedagsbetjeningens klubb forsvarer disse interessene.
– 90-tallet var veldig hardt. Da forsvant mange rettigheter, beretter Apeland.
I løpet av to sommermåneder i 1992 streiket helgedagsbetjeningen. Etter klokka fem på ettermiddagen måtte folk finne andre transportmåter. De streikende gikk stort sett tapende ut av konflikten.
Bjørn A. Grimstad
Apeland var leder i foreningen på 2000-tallet. Da skrev han lange og poetiske tekster i medlemsbladet. De handlet om alt fra vedlikehold av isbaner, til vern av skoger, privatisering og sitater av mer eller mindre kjente forfattere. I HBF Nytt nummer 1 i 2007 siterer han den amerikanske forfatteren Henry David Thoreau (fritt oversatt av journalisten):
«Kostnaden av en ting er den mengden av hva jeg vil kalle liv, som er krevd i bytte mot det.»
Årslønna for en T-banefører ligger omtrent mellom 460.000 og 480.000 kroner, pluss tillegg for turnusjobbing, altså kveld, natt og helg. Når Apeland jobber omtrent en tredels stilling, gir ikke lønna rom for mange utskeielser.
– OBOS-leiligheten jeg og kona kjøpte for over 35 år siden, er nedbetalt. Vi har ikke bil, jeg sykler mye og reiser gratis med kollektivtrafikken. Jeg lever et stille og rolig liv, beskriver han.
Bjørn A. Grimstad
Nødvendigheter kjøpes på enten loppemarked eller salg. Det er lite takeaway, eller restaurant- og barbesøk. Til gjengjeld har han tid.
Dermed bekrefter Apeland Sporveiens pågående rekrutteringskampanje. På plakater kan man lese lokkende tekster som: «Jeg sluttet å tenke jobb hele døgnet, og fikk mer fritid og overskudd». Mottoet er: «Som T-banefører har du plass til andre ting i livet ditt».
En pølse i brød fra Narvesen ved hovedkontoret på Tøyen er dagens lunsj. Den ligger rett ved sporveisblokka, som den kalles. Pølsa inntas i en glissen kantine, i prat med en kollega. På en flatskjerm taper Norges herrelandslag i fotball mot Spania.
Bjørn A. Grimstad
En luksus han velvillig veksler inn fra sin solgte tid er reiser. Rundt ti ganger i året drar han og kona, som nylig pensjonerte seg som billettselger i Sporveien, utenlands. Apeland er solbrun etter en nylig tur til Sør-Tyrkia.
– Når du kan reise utenom sesong, så koster det en fjerdedel. Da kan du oppleve verden gjennom hele året, se museer eller nyte en pils på en solseng. Det kommer mye godt ut av fleksibiliteten i denne jobben, sier han.
Bjørn A. Grimstad
Mange blir rekruttert til en jobb i Sporveien under studiene. Godt betalt jobb i helgene lar seg lett kombinere med studier. Mange fortsetter med deltidsjobben også etter endt studietid. For Apeland og studiekameratene kunne det gå litt vel langt.
– Det er en perfekt studiejobb. Hvis vi jobbet hardt, kunne vi tjene en månedslønn på mindre enn en uke. Det gikk rykter om enkelte som var bedre lønnet enn direktøren, sier han.
Han har godt over en halvtime før han skal overta ruten til Mortensrud. Deretter går turen tilbake på samme linje, til Kolsås. Rundt klokken halv to den natten setter han det siste toget i Sporveiens vognhall i Bærum.
Bjørn A. Grimstad
Les mer: Christine (28) kjører T-bane: – Folk forventer ikke unge kvinner bak spakene
For å bli T-banefører må du:
• Være over 21 år, bestått videregående skole, to års arbeidserfaring og helst ha førerkort klasse B. Du bør også ha god helse og gode norskkunnskaper.
• Gjennomføre et tre måneders lønnet opplæringskurs på fulltid. Det består av samlinger, studier, simulator- og testkjøring.
• Komme deg gjennom nåløyet. Hvert år søker omtrent 2000 personer om å bli T-banefører.
• Greier du opptaksprøven, kan du velge å jobbe deltid, altså som helgedagsbetjening. Da jobber du to helger og har den tredje fri. Eventuelt kan du jobbe annenhver helg.
• Du kan selvsagt også velge å jobbe heltid. Da følger du en seksukers turnus.
Kilde: Sporveien
Dette er historien bak Helgedagbetjeningens klubb
1946: Helgedagsreservenes forening ble stiftet blant ansatte på AS Bærumsbanen.
1949: Foreningen fikk tariffavtale med tre sporveisselskaper.
1978: Skiftet navn til Helgedagbetjeningsens Forening.
Innførte turnusen to helger på og den tredje fri.
2003: Foreningen flyttet inn i sporveisblokka på Tøyen.
2000: Gikk inn i Kommuneforbundet (dagens Fagforbundet) som egen forening.
2014: ble gjort om til en klubb under OSA.
1992: Foreningen gikk til streik i to måneder over særavtalen som sikrer rettighetene til helgedagsbetjeningen.