Per Flakstad

per.flakstad@fagbladet.no

Før jul møtte Karlsen stortingspresident Masud Gharahkhani som kunne fortelle hvor mye det lokale idrettslaget og ildsjeler som ham har betydd.

Stortingspresidenten både rørte og moret Fagforbundets pensjonister på landskonferansen i desember.

Da fortalte han om sin dramatiske flukt fra Iran, om betydningen av naboer og det lokale idrettslaget.

Lagets «Maradona»

Han ble kalt lagets «Maradona». Ikke fordi han var så god, men fordi han var den på laget som så mest eksotisk ut. 

I dag er de norske verdiene noe av det som betyr aller mest for stortingspresident Masud Gharahkhani.

Han snakker varmt om den frivillige innsatsen som mange legger ned for å ta vare på barn og ungdom.

– Noe av det fineste jeg hører, er historiene om barn og unge som gjennom tilbud i lag og foreninger har fått en god oppvekst og blitt inkludert i et felleskap, selv om de kanskje har det vanskelig hjemme.

Én av tolv ildsjel-nominerte

Sigmund Karlsen var en av dem som lyttet til det Gharahkhani fortalte.

Om hvordan han ble tatt imot med åpne armer og om hvordan fellesskapet i den lokale fotballklubben på Skotselv utenfor Drammen bidro til at han og familien ble godt integrert i det norske samfunnet.

Karlsen kjenner dette godt igjen fra sin egen klubb Kråkerøy IL utenfor Fredrikstad. 

Der begynte han som ti-åring, og har siden vært frivillig i rundt 50 år. Som 16 år gammel juniorspiller tok han på seg vervet som klubbens ungdomsleder.

Det ble begynnelsen på en livsvarig dugnad som nå har ført til at han 10. januar sitter i Vikingskipet i Hamar som én av tolv nominerte til «Årets ildsjel».

– Jeg kjenner meg godt igjen når du snakker om betydningen av det frivillige arbeidet og hva det kan bety for mennesker i lokalmiljøet. Dette har alltid betydd mye for meg, og derfor synes jeg det er gull å ha nettopp en som deg som stortingspresident, sa Karlsen til Gharahkhani.

Fra turist til illegal immigrant

Masud Gharahkhani hadde ikke den letteste starten i livet. 

Fem år gammel måtte han ta et smertefullt farvel med besteforeldrene som valgte å bli igjen i Iran. Dette var etter revolusjonen der Ayatollah Khomeini kom til makten, og Iran og Irak var i krig.

– Selv om jeg ikke var så gammel, husker jeg det daglige bomberegnet over Teheran, fortalte han.

Familien var ikke regimetro nok og følte seg utrygge. Derfor reiste de som turister til Tyrkia, der de gikk i skjul som illegale immigranter.

Planen var å komme seg til California, men via begivenheter som styrte skjebnen annerledes, havnet de i Norge.

– Vi landet på Fornebu i 20 minusgrader. Jeg husker ennå hvordan en politimann kom bort og ga meg en klem. Jeg ble helt satt ut, for det var ikke slik jeg hadde opplevd politiet i Iran, fortsatte han.

Klassereisen

Stortingspresidenten har gjort en klassereise større enn de fleste. 

Det er nesten som et eventyr, og i likhet med Askeladden har han hatt mange gode hjelpere på veien.

Han forteller om Ellen som hjalp familien på asylmottaket, og som fortsatte å sende ham julepresanger til han var i tenåra. 

Han forteller om «nabokjærringa» Pia som brydde seg om både han og familien. Og som lærte barna å feire norsk jul.

Og han snakker om den lokale frivilligheten, idrettslaget og om hvordan han hang med vennene i Misjonskirka.

Et politisk vendepunkt kom da han gikk på Rosthaug videregående skole. De skulle legge ned noen linjer, og Gharahkhani var uenig. 

Han skrev leserinnlegg til lokalavisen og stilte opp i fylkeshuset og fikk gjennomslag.

– Den følelsen gjorde nok noe med meg. Jeg fikk bekreftelsen på at demokrati virker.

Bøkene i brenneriet ga politisk overbevisning

Han har alltid vært glad i å lage mat, og hadde lyst til å bli kokk. Da fikk han resolutt beskjed fra foreldrene: Vi tok deg ikke med til Norge for at du skulle bli kokk!

– I stedet utdannet jeg meg til radiograf, og hadde en seks ukers utplassering på Sentralsjukehuset i Hedmark i Elverum, fortalte han.

Her kommer Løiten Brenneri inn i historien:

På den tiden huset det nedlagte brenneriet et lysstøperi og butikk, og i toppetasjen lå bruktbokbutikken «Bokloftet».

– Der fant jeg biografiene om Einar Gerhardsen. Da jeg leste dem, falt alle brikkene på plass for min politiske overbevisning, sa han.

– Stå sammen om de norske verdiene

Resten er historie, som vi ofte sier.

Kona hans jobber i barnehage. En dag kom hun hjem og lurte på om hun skulle melde seg inn i Fagforbundet. 

Da utbrøt ektemannen: «Hvis vi skal fortsette å være gift, så må du se å melde deg inn!»

På Fagforbundet-konferansen fortsatte Gharahkhani å snakke om de norske verdiene, om respekten for hverandre – også meningsmotstandere – om folkestyre, og ikke minst om offentlig sektor.

– Vi hadde aldri klart oss så bra gjennom pandemien som ligger bak oss, hvis vi ikke hadde hatt en stor og velfungerende offentlig sektor, sa han.

Stortingspresidenten hyllet også det norske folkestyret, de demokratiske prosessene, og ikke minst den grunnlovfestede retten vi har til å ytre oss. 

Samtidig kom han med en advarsel:

– Vi må ikke ta disse verdiene for gitt, men hele tiden pleie dem og ta vare på dem. Vi ser hva som skjer i Europa der høyrepopulismen er på frammarsj. Også på andre siden av Atlanteren ser vi hvordan demokratiske institusjoner er under press, offentlig sektor bygges ned og seriøse og redaktørstyrte medier er betydelig svekket. 

– Derfor er det norske demokratiet, de redaktørstyrte mediene og den offentlige velferden noe vi må samle oss bak og stå sammen om, sa Masud Gharahkhani.