Hennika Lillo-Stenberg

hennika.lillo-stenberg@fagbladet.no

Trond Giskes skille mellom «globalvelgere» og «nærvelgere», eller høyt utdannete rike byfolk og fattigere distriktsbeboere med mindre utdanning, er ingen fullgod forklaringsmodell, ifølge valgforskeren.

– Aps store styrke har vært at de appellerer til begge gruppene, med slagord som «By og land – hand i hand». Ap har heller ikke lykkes veldig godt med de urbane velgerne, sier Johannes Bergh. 

Han er forskningsleder for Politikk, demokrati og sivilsamfunn ved Institutt for samfunnsforskning.

Bergh peker på at Ap nå sitter i regjering med Senterpartiet, et parti nært assosiert med såkalte nærvelgere.

Bakgrunn: Giske om at LO-medlemmer dropper Ap: – Det siste partiet trenger nå, er stillhet

– Mildt sagt en forenkling

Giske har hentet begrepene fra ei bok skrevet av britiske David Goodhart, «The Road to Somewhere».

– Boka til Goodhart peker på en helt reell skillelinje som vi finner mange steder. Samtidig er det mildt sagt en forenkling å dele velgerne i to på denne måten. Det er ikke sikkert at denne motsetningen er viktigst i norsk politikk. Det kan heller for eksempel være høyre- og venstresiden i økonomisk politikk. Giske kunne sikkert appellert mer til nærvelgeren, men der ville han også fått konkurranse fra partier som Sp og til dels Frp, sier valgforsker Johannes Bergh.

I tillegg trekker han fram velgere med innvandrerbakgrunn, som ikke passer helt inn i de to kategoriene. Denne gruppa har vært veldig viktig for Ap.

– Bryter Giske med by og land-prinsippet når han ber partiet rette oppmerksomheten mot «nærvelgeren»?

– Ja, kanskje. Han sier i alle fall at Ap bør fokusere mer på dem som ikke bor i de store byene. Ap er fremdeles et parti som gjør det like bra i byene som utenfor. Problemet er at oppslutningen har gått ned i begge velgergruppene. Det å kunne appellere til ulike velgergrupper er nøkkelen til at Ap kan vokse igjen, og da bør man kan kanskje ikke fokusere for mye på den ene gruppen.

– En mangfoldig gruppe

Bergh understreker at selv om det er mulig for Ap å øke oppslutningen blant LO-medlemmer, er fortidens glansdager for partiet da nesten alle LO-medlemmer stemte på Ap, historie.

– LO-medlemmer er en mangfoldig gruppe som fordeler seg utover det politiske landskapet. Dagens velgere føler seg mye friere til å stemme på hva de vil, uavhengig av hvilken fagforening de er medlem av. Hvis Ap skal forbli et stort parti, er det i tillegg viktig å appellere til andre grupper samtidig, som middelklassen.

Trond Giske oppfordrer også nå flere i Ap til å ta verv i fagbevegelsen. Bergh viser til at dette har vært et tema i Ap i flere år.

– NRK-serien «Makta» minner om hvor kritisk partiet var til Gro Harlem Brundtland fordi hun ikke hadde verv i fagbevegelsen. Også da Jens Stoltenberg tapte valget i 2001, mente man at partiet gikk på en smell fordi de hadde mistet mange velgere i fagbevegelsen, og den nye strategien var å øke tilknytningen.

Det er med andre ord ikke ny politikk fra Giske, men det er lenge siden sentrale politikere har tatt til orde for økt deltakelse i fagbevegelsen, ifølge Bergh.

Nye tall: Ap-støtten blant LO-medlemmer synker. Nå er høyresiden nesten like store

Giske har tidligere vært nestleder og statsråd for Ap før han måtte gå som følge av ledelsens konklusjon om at han hadde brutt partiets regelverk om seksuell trakassering i 2018.

Det kom etter flere såkalte «me too»-varsler der kvinnelige Ap-medlemmer beskyldte Giske for aggressive tilnærmelser. Giske benekter påstandene.

– Er fokuset på «nærvelgeren» en politikk Giske alltid har stått for, eller er dette nytt?

– I hele hans politiske karriere har han vært motstander av EU. Han har tilhørt en venstreside i Ap, og hatt relasjoner med fagbevegelsen. Samtidig har han representert Aps politikk sentralt, som nestleder og statsråd. Han hadde også ansvaret for strategien i valgkampen i 2017.

– Sikkert frustrerende

Som lokallagsleder har han rettet kritikk mot partiets politikk sentralt en rekke ganger, men sier han ikke har engasjert seg i persondebatter på mange år.

Johannes Bergh mener at mange likevel vil forbinde ham med de interne personkonfliktene.

– Et parti som krangler med seg selv skaper negative assosiasjoner. En politisk debatt om veien videre kan være bra for et parti, men ulempen er at de av velgerne som ikke er blant hans støttespillere, forbinder Giske med de interne konfliktene. Det blir et fokus på indre konflikt, og det er helt sikkert frustrerende for Giske.

Bergh mener rollen Giske har som en kritiker på innsiden av eget parti, er relativt unik.

– Det er vanskelig å finne eksempler på noen som er så tydelig kritisk mot partiets politikk og ledelse. Per Sandberg i Frp kunne være frittalende, men det blir ikke helt sammenlignbart likevel. Det er en spesiell situasjon. Hvis jeg igjen kan referere til serien Makta, så skjønner man at det har vært mange spenninger internt og tøffe tak i Ap tidligere også, men med Giske er det veldig ute i offentligheten.

Tidligere nestleder i Arbeiderpartiet Trond Giske, har den siste tiden sagt til at han kanskje vil gjøre et comeback til rikspolitikken. Han har imidlertid ikke bestemt seg ennå.

Ole Martin Wold

Giske har selv sagt at han ikke ønsker å bryte ut av Ap og starte sitt eget parti. Dersom han likevel skulle ha gjort det, mener Bergh han teoretisk sett ville hatt en mulighet til å komme inn på Stortinget alene.

Samtidig understreker han at det nok vil være mange velgere som vil være skeptiske til et mulig rikspolitisk comeback.

– Det så man da AUF reagerte på innstillingen fra Trøndelag Arbeiderparti i 2020, som førte til at han trakk seg. Det er nok vanskelig å si at det er folkekrav at Giske skal tilbake, selv om han åpenbart har noen støttespillere, sier han.