Einar Fjellvik

Den første "barnevernloven" vi fikk i Norge, var den såkalte vergerådsloven av 1896. Den trådte i kraft i år 1900 og besto i over 50 år før den ble avløst av lov om barnevern i 1953. Barnevernloven ble videreført og revidert i 1992. Barnevernloven ble sist endret i 1999.

Foregangslandet Norge Da vergerådsloven kom på slutten av 1800-tallet, var den epokegjørende og den aller første barnevernlov både nasjonalt og internasjonalt. Vergerådslovens viktigste tiltak var formaning av foreldre som forsømte sine barn, og bortsetting av "sædelig forkomne" barn i fosterfamilie, barnehjem eller skolehjem. Den kriminelle lavalderen ble samtidig hevet fra 10 til 14 år. Fram til århundreskiftet var det kriminallovgivningen, fattig- (forsorgen) og skolelovgivningen som regulerte alt som hadde med barn å gjøre. Det meste gikk ut på å beskytte samfunnet mot barna, ikke omvendt.

Urtegata på Grønland I 1841 etablerte den såkalte redningsanstaltbevegelsen en institusjon i Oslo. Den første i sitt slag, hvor det skulle anvendes omsorgspedagogiske prinsipper i stedet for de tradisjonelle straffetiltakene, som stort sett hadde vært tukthusplassering fra siste halvdel av 1700-tallet. Anstalten het "Rednings- forbedrings- eller forsørgelsesanstalt fornemlig for forladte eller vanartede ældre børn". Formålet for anstalten ble framholdt gjennom et slagord: "Redde fattige, forladte Børn, redde Sjele, bedrage Galge og Tukthuse for Saa mange Kandidater som muligt". (Befring. E.1963) Anstalten ble senere en pionerinstitusjon for det som senere ble oppdragelsesanstalter, og videre skolehjem under vergerådsloven. Riksadvokat Bernhard Getz, som la fram lovforslaget i 1892, fikk støtte fra den kjente skolemannen P. Voss, men mest fordi han ville fjerne "fordervede elementer" fra byfolkeskolen, slik at folk ikke ble skeptiske til å sende ungene sine på skolen. Han så en utvei til å bli kvitt folkeskolens "sædeligt smittestoff" som han kalte dem.

Vergerådets myndighet I motsetning til tidligere lover, tok loven også hensyn til foreldrenes rettigheter i forhold til barna, ikke bare deres plikter. Vergerådets sentrale oppgave var å føre tilsyn med barns oppvekstvilkår. Det viste seg at vergerådene bare fungerte i de større kommunene (Hagen, Gerd 1999). Det var stor forskjell fra kommune til kommune, og fattigstyrene spilte en sterkere rolle på landsbygda enn i byene. Det var også stor variasjon på hva som førte til inngripen fra vergerådet. Noen ble anbrakt i anstalt for små forseelser, mens andre fikk advarsler for grove tyverier.

Dilemma og rollekonflikt I 1939 ble det konstatert at Norge hadde gått fra å være et foregangsland til å sakke akterut i forhold til utviklingen i de andre nordiske landene. Da vergerådsloven ble vedtatt, stod dragkampen stått mellom det kriminalpolitiske og skolepolitikken - oppdragelsen. I 1953 sto kampen mellom pedagogikk og sosialpolitikk. Barnevernets dilemma er rollekonflikten mellom å være de og det organet som skal hjelpe og samtidig de som skal kontrollere - være både et hjelpeorgan og et kontrollorgan.