Lill Sæther, leder NTL Sentralforvaltningen

Det ser ut som om finanskrisen vil gripe ytterligere om seg og ramme realøkonomien i enda større grad enn noen hittil har trodd. Foreløpig ser det ikke ut som om de tiltakene som er satt i verk fra ulike regjeringer verden over vil stoppe krisen. I en uttalelse fra Den Europeiske Faglige Samorganisasjonen (DEFS) heter det: «Verdens finanskrise må være et vendepunkt og føre til en fullstendig endring av måten finansverdenen fungerer på. Den dominerende finanskapitalismemodellen er nær ved å kollapse.»

I løpet av de siste 25-30 år er finanssektoren og de som handler med penger og verdipapirer i mindre og mindre grad omfattet av statlige reguleringer, tilsyn og kontroll. Krisen vi nå ser er bla forårsaket av grådighet og hensynsløshet innen denne deregulerte finanssektoren. Finanstoppene har bevilget seg enorme inntekter og det er gitt lån til boliger til folk som ikke har mulighet til å betale tilbake, med mindre de kunne selge boligene sine med gevinst. I et innviklet og uoversiktlig system er det drevet med spekulasjon i og videresalg av gjelden. Den sterke veksten i prisene på drivstoff, mat og råvarer som vi opplevde før boblen sprakk for alvor, var også skapt av spekulasjon. Et annet kjent utslag av den samme trenden er utstrakt privatisering og konkurranseutsetting av offentlige tjenester for å skape enda flere markeder som det kan tjenes penger på. Dette er alt sammen en del av den markedsliberalistiske ideologien som har fått dominere politikken i alt for mange land, alt for lenge.

Spekulasjonskapitalismen har brakt seg selv på konkursens rand, noe som rammer hele verdensøkonomien og krisen sprer seg til flere og flere land. Når realøkonomien rammes, rammes vanlige folk. Bedrifter må innskrenke eller går konkurs. Konkursnivået i Norge ligger allerede på samme nivået som da ITboblen sprakk i 2004. Resultatet er bla økende arbeidsløshet, som har steget med 85 prosent for menn og 30 prosent for kvinner det siste året. Flere land er hardt rammet. Island er konkurs, Latvia er på konkursens rand og Irland står også nær stupet. Resultatet er akselererende arbeidsløshet og det er foreslått eller er innført høyere skatter, lavere lønninger og kutt i pensjoner i offentlig sektor. Sentralbankene og regjeringene i de rike landene har sprøytet inn hundrevis av milliarder dollar for å redde finansinstitusjoner og bedrifter. I Norge er det lansert to, etter forholdene, store krisepakker. De som er ansvarlige for krisen og tapene; banksjefer, andre finanstopper og regjeringer reddes og går stort sett fri med skyhøye lønninger, bonuser og fallskjermer.

I Norge har Oljefondet og Obligatorisk Tjenestepensjon (OTP) i privat sektor allerede store tap. Vår framtidige evne til å finansiere offentlige tjenester av høy kvalitet står på spill. Dette rammer de som trenger disse tjenestene mest, som konjunkturnedgangen også truer dem mest, fordi de har minst å gå på og redde seg unna med. Mens massemedia har fokusert på nedgangen på børsene og anstrengelsene for å redde bankene og de som har skapt krisen, har den internasjonale fagbevegelsen fokusert på hvordan krisen rammer nettopp vanlige folk, arbeidstakere, pensjonister, de fattigste og den vanlige lånekunde og skattebetaler – de som betaler for krisen.

International Trade Union Confederation (ITUC), UNI-Europa og DEFS mener at det blant annet må stilles betingelser om offentlig innflytelse og kontroll hvis offentlige midler skal sprøytes inn i finansinstitusjoner. Det må bli mye tettere kontroll av institusjonene, spesielt forholdet mellom utlån og egenkapital og det må komme en felles, effektiv internasjonal regulering. Statlig innsats må sikre at det finnes midler til investeringer i realøkonomien og en bærekraftig utvikling. DEFS krever hjelp til berørte arbeidstakere, til huseiere som trues av utkastelse og til pensjonister som trues av fattigdom. DEFS mener også at oppmerksomheten må rettes inn mot lønnsulikheter og en svak lønnsutvikling for mange vanlige arbeidstakere. Arbeidstakere i USA, mange med lønninger de ikke kan leve av, ”The Working Poor”, drives til å godta stadig dårligere betingelser og presses inn i stadig mer gjeld i forsøk på å opprettholde et anstendig liv. Krisen vil kunne medføre krav om lønnsnedslag, dårligere arbeidsvilkår og reduserte pensjoner flere steder, også her i landet. Men vi i fagbevegelsen må ikke la krisen stoppe oss fra å kjempe for rettferdige og anstendige lønninger, arbeidstakerrettigheter, stabile arbeidsplasser, sterke kollektive avtaler og et sterkt kollektivforhandlingssystem. Det er også på høy tid å innføre Tobin-skatt, dvs. skatt på valutatransaksjoner – og gjerne skatt på andre transaksjoner i finansmarkedet, for den del.

I DEFS’ uttalelse heter det bla: «Aldri igjen må uansvarligheten til finansinstitusjoner og hedgefond, dvs. «spekulasjonsfond» som kan gi fortjeneste uavhengig av markedsutviklingen, tillates å nærme seg nasjoner på konkursens rand. Aldri igjen må skattebetalernes penger brukes til å støtte institusjoner som fortsetter å betale sine toppledere enorme lønninger og bonuser. Aldri igjen må det tillates at aksjeverdien, med direktørenes bonus knyttet til den, er foretakenes eneste mål. Vi kan ikke risikere en gjentakel se av denne alvorlige ansvarsløs heten, grådigheten og uaktsomheten.»

LO har skrevet et brev til Kristin Halvorsen. Behovet for en grundig gjennomgang av den norske finanssektoren og måten den fungerer på fremheves og LO foreslår at det nedsettes en bredt sammensatt kommisjon med et omfattende mandat som kan analysere hva som har skjedd og foreslå tiltak. Mye av det internasjonale samarbeidet knyttet til reguleringer av finansmarkedene domineres av Det internasjonale pengefondet (IMF) og bransjedominerte møteplasser uten mange demokratiske innslag. Tenkningen har vært påvirket av nyliberalisme og deregulering. USA, som er verdens mest gjeldstyngete land, har hatt for stor innflytelse. Det er behov for fornying av det internasjonale finansielle samarbeidet og nye samarbeidsfora med mye bredere deltakelse, noe LO mener Norge bør ta initiativ til.

La oss håpe at krisen blir et vendepunkt, slik DEFS sier og at de følger opp, slik at den medfører en revitalisering av fellesskapsidealet, solidariteten og samlingen om kollektivet og bevirker at dyrkingen av markedsliberalismen, kasinokapitalismen, individualismen og egoismen bare ble en historisk parentes. Vi trenger en systemreform.

LO-Aktuelt nr. 7/2009