Simen Aker Grimsrud

simen@lomedia.no

Om hun er eldst her på avdelingen på Ullevål sykehus? Ann-Mari Haug vrir seg i kontorstolen og trommer pekefingeren mot haka.

– Det er en som er eldre, men han går av med pensjon snart. Herregud, snart er jeg eldst! Skal jeg le av det, spør hun og ler.

Sorg når kolleger slutter

To av veggene på kontoret er tapetsert fra gulv til tak med postkort fra familier hun har hjulpet i løpet av sine 30 år som vernepleier på Barnesenteret på Ullevål sykehus.

Hun hjelper rundt 240 familier i året. Det har med andre ord blitt noen etter hvert.

– Jeg har aldri hatt en dag hvor jeg har tenkt: i dag vil jeg bli hjemme, sier hun bestemt.

Utenfor vinduet triller nybakte foreldre på barnevogner. Ann-Mari insisterer på å bli trodd på at hun liker seg så godt at hun ikke kan tenke seg å bli pensjonist.

Det kunne hun nemlig blitt for lengst, men 70-åringen har ingen planer om å kaste inn håndkleet ennå. Hun har bestemt seg for å jobbe til hun blir 72.

– Jeg syns jobben er så innholdsrik, og jeg trives så godt, sier hun.

– Har du ikke noen gang tenkt at det hadde vært deilig å være pensjonist og få tid til andre ting?

– Nei, faktisk ikke. Jeg liker meg godt på jobb, jeg kan ikke si noe annet.

Det verste er når gode kolleger gjennom mange år velger å pensjonere seg.

– Det blir en sorg, men jeg unner dem selvsagt pensjonisttilværelsen.

Mistet rettigheter

Ann-Mari fylte 70 i sommer. Hun forteller at sjefen og kollegene er glade for at hun vil jobbe et par år til. Men hun føler seg ikke like ønsket av alle.

– Du mister noen rettigheter etter du har fylt 70. Jeg har ikke lenger krav på sykepenger og kan ikke ta en sykedag.

Hun har spart noe av ferien og seniordagene så hun har litt å gå på hvis hun må være borte fra jobb.

– Jeg føler meg ikke ønsket av politikerne og Nav, men føler meg ønsket her på jobben.

Hun tror ikke 70-åringer som står i jobb er sykere enn andre.

– De som vil jobbe så lenge, «velger» ikke å bli syke. De er spreke og fornøyde med jobben sin. Jeg syns vi burde hatt de samme rettighetene som andre.

Flink til å sette grenser

Hun beskriver arbeidsmiljøet på avdelingen som unikt. Kollegene har stor omsorg for hverandre. I tillegg oppleves det meningsfullt å gjøre hverdagen til foreldre i en sårbar situasjon, litt bedre.

– Jeg får mange gode tilbakemeldinger. Det gir motivasjon til å fortsette, sier Haug.

– Jeg føler meg ikke ønsket av politikerne og Nav, men føler meg ønsket her på jobben, sier Ann-Mari. Les mer om det nederst i saken.

Simen Aker Grimsrud

På kontoret hjelper vernepleieren familier som får et barn som er født for tidlig eller med en diagnose. Noen foreldre trenger bare en times hjelp til å forstå hvilke rettigheter de har. Andre trenger oppfølging når barnet dør.  

– I fjor var jeg involvert i 22 familier som mista barnet sitt.

– Hvordan takler du det?

– Det rører ved meg hver gang. Det er kanskje de familiene du husker best.

Da hun selv hadde barnebarn i samme alder som disse barna, ble det til tider for vanskelig.

– Da valgte jeg det bort, og sa at dette må noen andre ta. Jeg tror jeg har vært flink til å sette grenser for meg selv, sier Ann-Mari.

Tips til andre

Man skulle tro at det er en jobb det er vanskelig å holde ut i, i mange år. Ann-Mari har vært flink til å legge fra seg sorgene på jobb.

– Hjemme leser jeg – masse! Da melder jeg meg helt ut. Og det må du når du har en jobb som dette. Jeg har dessuten to flotte barnebarn som jeg bruker mye tid på – og som gir meg mye, sier hun.

– Har du noen tips til andre som ønsker å stå lenge i jobb?

– Ha en god dialog med arbeidsgiver, slik at det er mulig å føle at man gjør det man skal. Så må du velge arbeidsplass ut fra alderen du er i, sier Ann-Mari.

Hun merker at hun ikke løper like fort lenger. Men å sitte på et kontor å ha samtaler med familier, går fint.

– Det veldig stor forskjell på å jobbe i en bolig for utviklingshemmede og det jeg driver med. Her kan jeg jobbe til langt oppi åra. Det hadde jeg ikke klart hvis jeg jobbet tett med autister, for eksempel.

Har aldri søkt på en jobb

Hun har et langt liv som vernepleier bak seg. Som nyutdannet begynte hun å jobbe på en institusjon. Så bar det videre til kontoret for avlastningstiltak i Oslo kommune, hvor hun var med å bygge opp avlastningstilbudene i byen.

– Da kontoret ble lagt ned, ble stillingen min flyttet over til habiliteringen på Ullevål. Der var det en lege og en fysioterapeut, og jeg ble nummer tre. Så ble jeg plassert på nyfødtavdelingen, hvor jeg fortsatt er i dag, forteller Ann-Mari.

– Jeg har aldri søkt på en stilling!

Hun har heller ingen utdanning utover den treårige vernepleierutdanningen. Hun opplever at mange unge i dag tar tilleggsutdanninger og mastergrader, men er usikker på om det gjør dem til bedre vernepleiere.

– Jeg vet ikke om de blir så mye bedre til å bistå foreldre. Å møte brukerne er jobben min, og det er det jeg har lært mest av.

– Hva gir det deg å jobbe fortsatt?

– Det gir meg gleder, og erfaring. Det er kanskje rart å si når du er 70, men jeg føler det å møte foreldre gir meg en styrke.