Solfrid Rød

solfrid.rod@lomedia.no

Hanna Skotheim (foto)

– Vi kan ikke bare snakke om at vi trenger mer kunnskap. Det har vi gjort i 30 år. Vi trenger klare retningslinjer for å arbeide forebyggende med seksuell helse, sier hun.

Gøril Brevik Svae er klinisk vernepleier med videreutdanning i sexologi og jobber på Avdeling for voksenhabilitering på Ullevål sykehus, der hun for tiden holder på med en doktorgrad om seksualitet og overgrep.

Ansatte i tjenestene rundt personer med utviklingshemming bør forholde seg like faglig og systematisk til seksualitet som til alle andre sider av livet, mener hun.

– For lett å unngå

Vernepleieren har vært opptatt av utviklingshemming og seksualitet siden hun jobbet i et bofellesskap for 20 år siden.

De ansatte der var gode på dette. Siden har hun erfart at slik er det ikke alle steder.

– Hva skiller de gode fra de dårlige?

– At de tør ta i det. Det er altfor lett å bare unngå temaet.

Brevik Svae mener det er flere årsaker til at ansatte i ulike tjenester unngår temaet:

• Det kan henge igjen fra gammelt av at personer med utviklingshemming ikke har en seksualitet.

• Ansatte mangler kunnskap om hvordan man kan nærme seg dette temaet.

• Hensynet til selvbestemmelse kan vippe ansatte i retning av ikke å blande seg i det som kan oppleves intimt og privat.

Men det er å fraskrive seg ansvar, mener Brevik Svae, og tar et eksempel:

Hvis det er mye trafikk inn og ut av en leilighet og grunn til å tro at det pågår seksuelle handlinger, kan ikke fagfolk bare tenke at folk bestemmer over seg selv. De må ta en prat for å finne ut hva som foregår og hvordan personene med utviklingshemming opplever dette.

Vernepleieren har vært opptatt av utviklingshemming og seksualitet siden hun jobbet i et bofellesskap for 20 år siden.

Hanna Skotheim

Tilfeldig og personavhengig

Forskningen til Brevik Svae tyder på at ansatte kunne spilt en viktigere rolle i å forebygge overgrep.

Ansatte hun har intervjuet forteller om personer som lenge har hatt en skadelig seksuell atferd uten at det har blitt tatt tak i.

Når personer med utviklingshemming først blir stoppet av politiet etter lang tid, har tjenestene rundt dem, sviktet, mener hun.

Det framstår tilfeldig og personavhengig om seksualitet blir snakket om. Dermed blir det et problem når ansatte slutter.

En ansatt oppgir at hen har forsøkt å få seksuell helse inn som emne i individuell plan i 20 år, men har møtt minimal interesse.

– Må lære å si nei

Brevik Svae har også intervjuet personer med utviklingshemming. Flere forteller om episoder som kan karakteriseres som overgrep. Fordi de selv har lite kunnskap om seksualitet og grenser, og ingen snakker med dem om det, har de ikke nødvendigvis selv tenkt at noen har gjort noe galt mot dem.

En av informantene skjønte først i intervjusituasjonen at det som hadde skjedd ikke var greit.

– Jeg får gåsehud når jeg snakker om det. Det er et tydelig symptom på at dette snakkes for lite om, sier vernepleieren

Mange av dem hun har intervjuet gir uttrykk for at de ønsker å være i et forhold, men at sex er mindre viktig.

– For mange er det viktigste å ha en person å være nær, en de kan gå på kino med for eksempel. En del inngår i parforhold med ulikt funksjonsnivå. Noen tror at de må ha sex selv om de ikke vil. Fagfolk må snakke med dem om dette, og ikke minst lære dem hvordan de kan si nei i praksis, for eksempel ved å gå fra situasjonen, gjøre motstand eller kontakte personalet, sier Brevik Svae.