Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

Palestinske tradisjonstoner ljomer ut av høyttalerne i en gymsal i sentrum av Skien. Det er torsdag ettermiddag og sjette gang det organiseres kurs i Dabke.

Danserne danner en lang rekke, de holder hender og beveger seg i ring rundt instruktøren Ismael Takruori (49).

Danseinstruktøren Ismael Takruori jobber til vanlig i matbutikk og har bodd 16 år i Skien.

Hanna Skotheim

Den arabiske folkedansen skal symbolisere motgang og kjærlighet, noe alle danserne kan føle på.

Flere av dem er født og oppvokst i Palestina. Takruori har mistet tolv av sine nærmeste siden 7. oktober, men møter alle de fremmøtte med det største smilet.

Mange av danserne er også født i Norge, men har palestinske røtter.

16 år gamle Miriam er én av dem. Hun hadde aldri danset Dabke før kurset startet, men mot slutten av timen er det hun som leder gruppa.

16 år gamle Miriam (i front) har starta en egen ungdomsgruppe hvor alle er velkommen. Hun er født i Norge, men har røtter fra Palestina.

Hanna Skotheim

Det er også noen etnisk norske som har funnet veien inn i gymsalen. Én av dem er Ingrid Helene Jensen Vogsland (37).

Til vanlig jobber hun som vernepleier ved Marensro dag- og habiliteringssenter, men siden i februar i år har hun brukt store deler av fritida si til å kjempe for Palestina.

Ingrid Helene Jensen Vogsland har blitt god venn med palestinerne Usame Ysuf Nweije (til venstre) og Ismael Takruori gjennom gruppa «Hjerte for Palestina».

Hanna Skotheim

Døde babyer

I 2016 ble Vogsland kjent med palestineren Ghassan Ali, som kom til Norge som statsløs. Den gangen forsto hun ikke hvorfor han var statsløs, at det var fordi Norge ikke hadde anerkjent Palestina som egen stat.

Gjennom palestineren ble Vogsland mer kjent med den israelske okkupasjonen av de palestinske områdene. Hun fikk også høre flere historier som preget henne.

De to ble gode venner, og 18. oktober i fjor satt hun i leiligheten til Ghassan i Oslo. Vogsland hadde sin da fire måneder gamle baby på fanget og så på nyhetene om at et sykehus på Gaza hadde blitt bombet.

Mens palestinske helsemyndigheter la skylden på Israel, hevdet Israel at en palestinsk gruppe sto bak. Skiensdama og palestineren snakket nesten ikke sammen den kvelden.

På skjermen så de mange døde mennesker, flere av dem var babyer. Vogsland husker det som fryktelig.

Dagen etter ble det arrangert en demonstrasjon utenfor Utenriksdepartementet i Oslo. Vogsland stilte opp med sønnen sin.

Etter det har begge hennes to sønner vært med mamma på både det ene og andre av aktiviteter for Palestina.

– Sønnen min på seks år begynner å bli litt lei og lurer på om de må gjøre Palestina-greier hele tiden, sier hun og smiler.

Hanna Skotheim

Smil og samhold

Da 37 år gamle Vogsland kom tilbake til Skien, følte hun seg tom. Hun var også lei av at det var så stille rundt Palestina i hjembyen hennes.

– Jeg tror mange kjenner på at de ikke vet hva de kan gjøre, og flere er kanskje usikre på hva de kan mene. For meg handler det ikke om å velge side, men hvilke verdier man har.

Vogsland ville få bukt med stillheten og kontaktet Janne Løken. De to ble kjent da Vogsland jobbet som frivillig i organisasjonen Dråpen i havet. De jobbet begge i Hellas under flyktningkrisen i 2015.

Vogsland foreslo at de kunne stå i en rundkjøring og holde opp et skilt der det sto «Tut for fred». Løken var med, men tenkte det var lurt hvis de fikk med seg flere.

De publiserte et innlegg på Facebook og vipps, så hadde de fått med seg 10 andre. Det var starten på gruppa «Hjerte for Palestina» som i dag har over 400 medlemmer.

– Det er mange som har et sterkt engasjement, men så har de ikke hatt noen å dele tanker og følelser med.

Det kan de nå gjøre i denne gruppa.

– Ved å gjøre ting sammen, kan vi dekke over det som er trist. Det helper å se et smil og kjenne på samholdet, sier Vogsland.

Ismael Takruori sjonglerer mellom å instruere i Dabke-dansen og jøgle med barna.

Hanna Skotheim

Det siste de gjorde var å henge opp palestinske flagg rundt i Skien sentrum.

Flere av flaggene som Palestina-gruppa hang opp, var tatt ned da Fontenes utsendte var på besøk i Skien, men noen hadde fått henge.

Hanna Skotheim

De har også deltatt i demonstrasjoner. En av dem gikk ut av kontroll. Det var i mars da Israels G19-landslag skulle spille EM-kvalifiseringsturnering på Odds hjemmebane. Flere reagerte og kastet fyrverkeri og stein etter politiet og journalister utenfor stadion.

Det var «Hjerte for Palestina» som organiserte demonstrasjonen, men Vogsland sier at hun og flesteparten av de andre, ikke var blant dem som gjorde noe voldelig.

– Enkeltpersoner gikk altfor langt under demonstrasjonen. Heldigvis har samarbeidet med politiet vært godt både før og etter.

– Anser du deg selv som aktivist?

– Nei, jeg ser bare på meg selv om et menneske som vil gjøre noe godt og verne om menneskerettighetene.

– Jævlig fint

Gruppa har også arrangert en familiedag med mat og aktiviteter der alle som ville var velkommen. De har organisert plakatverksted, koblet ungdommer fra Palestina med norske ungdommer og hatt en solidaritetsmarkering utenfor Rådhuset i Skien.

På bakken sto det 260 par sko. De skulle symbolisere antallet personer som er drept på Gaza og har tilknytning til Grenland.

– Selv om folkemordet føles langt unna, er den nærmere enn du tror. Det ble tydelig med skomarkeringen, sier Vogsland.

Bilde er tatt fra markeringen utenfor Rådhuset i Skien.

Privat

Den nærheten kjenner hun særlig på når de danser Dabke. Mange av deltakerne har opplevd krig og noen har sittet fengslet i årevis uten dom. Flere av dem har også familie som har opplevd okkupasjonen på kroppen. Men her inne i gymsalen er det som at de tvinges til å tenke på noe annet, i hvert fall for en liten stund. Som for eksempel på dansestegene – for dem er det mange varianter av.

– Det er så jævlig fint, sier Hussein Mlitat (34) om kurset.

Han er fra Palestina og kjenner mange som er berørt av krigen. Selv har han bodd i Norge i 17 år og er Ismael Takruoris høyre hånd på dansekurset.

Etter en kort pustepause i frisk luft, går Takruori mot inngangsdøra.

– Yalla, yalla, sier han høyt på arabisk. Det betyr «kom igjen».

Deltakerne følger etter han inn. De fant sammen i gruppa i februar. Allerede synes Vogsland at de har blitt som en liten familie.

Hanna Skotheim

Kristine Skavlid var kollega med Ingrid Helene tidligere, men jobber nå et annet sted. Nå møtes de heller på Dabke-kurset.

Hanna Skotheim

Åpna mange dører

Det er ikke vanskelig å få øye på Vogsland der hun står iført Palestina T-skjorte og med armbåndet «Free Palestine».

Foreløpig har hun nesten bare fått positive tilbakemeldinger, men også noen stikk som hun tenker egentlig er ment som humor.

Enkelte har for eksempel spurt om hun ikke kan ta av seg de røde strømpene snart. Men det går ikke innpå Vogsland.

Hun har vært forberedt på reaksjoner og anser seg selv som tykkhuda.

– Jeg har lært meg at jeg ikke må være redd for å gjøre noe hvis jeg vil det. Det har åpna mange dørar for meg, sier hun.

Mye av æren for sitt engasjement gir hun foreldrene sine. Hun er oppvokst med frivillighet og dugnad, en far som alltid engasjerte seg i den lokale idrettsforeningen og en mor som aldri var redd for å si ifra om urettferdighet og være der for de som trenger det mest.

– Det kunne ofte skje at mamma kom hjem med en som trengte et sted å sove og lot dem sove hos oss.

Tar tid

37-åringen legger ikke skjul på at Palestina-engasjementet tar tid. To små barn hjemme gjør det ikke enklere.

– Huset mitt er ikke ryddig for og si det sånn. Men det å bli kjent med disse menneskene, gjør det enklere å bortprioritere andre ting.

Hanna Skotheim

Da hun var i Hellas i 2016 og 2017 tok hun imot hundrevis av båtflyktninger og tok hånd om mennesker i dyp krise. Etter at hun kom hjem til Norge, husker hun at hun reagerte da kollegene var frustrert fordi de måtte betale 30 kroner for kaffe i måneden.

– Jeg skulle ønske at flere følte på hvor heldige vi er. Vi kan sitte hvor vi vil, være med hvem vi vil og si hva vi vil.

Vogsland mener helse- og sosialarbeidere må bidra til de varme hjertene og omsorgsfulle hendene, i hvert fall innenfor arbeidstiden deres. Men hun oppfordrer flere til å bruke egenskapene sine og nestekjærligheten også på fritiden.

– Verden trenger at vi hever stemmen og beskytter dem som er sårbare. Ett menneske kan utgjøre en stor forskjell. Tenk da på hva mange kan få til.