Solfrid Rød

solfrid.rod@lomedia.no

Barna hun snakker om er barn med øyne som har sluknet, barn som har sluttet å gråte eller på annet vis påkalle voksnes oppmerksomhet. Barn som er «helt ute», dissosiert som det heter på fagspråket. Kari Elisabeth Fjærli og kollegene på Romerike barnevernsvakt bruker fysisk kontakt, lek, mat og andre stimuli for å nå inn til dem.

Andre barn kan være urolige og utrøstelige. Da kan det hjelpe å få dem til å fikle med noe.

– Jeg har en hel kasse med fikleting, og jeg har noe i veska mi også, sier Fjærli, og begynner å lete. Opp av veska trekker hun en gul og grønn lenke med bevegelige deler. Perfekt å fikle med.

Å fikle med ting er beroligende, forklarer Kari Fjærli, og trekker opp denne fra veska. På kontoret har hun en hel kasse med fikleting.

Hanna Skotheim

Tunge ting

Valget sto mellom revisor og sosionom da unge Fjærli skulle finne sin vei. Hadde hun valgt det første, hadde hun trolig hatt et fjongere kontor. Men hun har ikke angret en eneste dag på at hun valgte sosialhøgskolen, forsikrer hun, der hun sitter på en kontorstol klemt inn mellom skrivebord, arkivskap og pappesker fulle av håndsprit og munnbind.

– Jeg kan si med hånden på hjertet at jeg ville valgt det samme en gang til. Jeg er stolt over yrket mitt. Det synes jeg vi skal være, vi som hjelper de menneskene i samfunnet som sliter, for en nokså stusslig lønn, sier sosionomen med master i familieterapi og en lang karriere innen barnevern og rus.

På toppen av et skap ligger et grønt vektteppe og en overraskende tung lekefrosk. Å få noe tungt rundt seg eller over seg kan roe ned mennesker som er oppskaket, enten de har opplevd vold, overgrep, jordskred eller trafikkulykker. En annen medisin er å bruke kroppen.

– Når vi rykker ut til en voldshendelse og mor sitter der i et kaos av knust glass og er helt ute av seg, begynner vi ikke å snakke og spørre om dette har skjedd før. Vi setter henne i gang med å rydde. Fordi vi vet at det å bruke de store muskelgruppene kan roe folk, forklarer Fjærli.

Vi utretter ikke mirakler, men vi gjør at noen får det bitte litt bedre., sier Kari Fjærli.

Hanna Skotheim

Alltid på vakt

Romerike barnevernsvakt, der Fjærli har tatt vakter siden 1991 og vært leder siden 2012, er åpen 24 timer i døgnet sju dager i uka. Her er det alltid to på vakt, som har ansvar for beredskapen i et område med 300.000 innbyggere, inkludert et stort sykehus og hovedflyplassen på Gardermoen.

Når reiseoperatørene har sett voksne på sydentur drikke seg fra foreldreansvaret eller kabinpersonalet blir vitne til barn som blir klapset på flyet hjem, er det her telefonen ringer, på overfylte kontorer vegg i vegg med Lillestrøm politistasjon. Det var de ansatte her som tok imot de såkalte Kabul-barna, som kom til Norge da Taliban tok makten i Afghanistan og folk måtte evakueres i hui og hast. Det er de som rykker ut når barn er på rømmen aleine, enten de har stukket av fra foreldre et sted i trygge Norge eller flykter fra krigens redsler.

Foreløpig har Romerike barnevernsvakt ikke tatt imot ukrainske barn, men sjefen er forberedt på at det kan endre seg. Erfaringene fra tidligere flyktningstrømmer, skredulykken på Gjerdrum og koronahotellene tilsier at det vil oppstå behov for barnevernsfaglig kompetanse. Det kan dreie seg om familieforhold som har gått under radaren, men som blir synlige når mange mennesker stues sammen på et lite område. Men det kan også handle om at foreldre er midlertidig ute av drift på grunn av krisen de står i. Det er ikke nødvendigvis noe galt med omsorgsevnen, men de kan likevel trenge hjelp i en kortere eller lengre periode.

– Det er viktig for meg å understreke at det arbeidet vi gjør i forbindelse med store kriser, det er det samme som vi driver med hele tida; det er barnevernsarbeid og krisehåndtering. Det handler om å minske stress og øke mestring, sier hun.

Når barn og familier er i krise, går alarmen her på barnevernsvaktas lett overfylte kontor i Lillestrøm.

Hanna Skotheim

Et levende menneske

Mens andre ledere gjerne stepper inn og tar vakter når det mangler folk, går Fjærli fast i turnus. Hun har omtrent en vakt i uka. Hun vil kjenne på den kroppslige alarmberedskapen som slår inn når politiet ringer og trenger dem i et hjem der det er meldt om vold, rusa voksne og to barn på fem og ti år.

– Det er helt nødvendig for å holde varmen oppe og for fortsatt ha faget i fingrene. Det gjør meg også til en bedre leder. Mange av medarbeiderne mine er flinkere enn meg til å gå vakt. Så da blir det jeg som spør: Hva gjør vi nå? Det gjør noe med dynamikken mellom oss.

Tilsynelatende et vanlig fleeceteppe, men det er tungt, og kan legges rundt oppskakede mennesker for å roe dem ned, demonstrerer Kari Fjærli.

Hanna Skotheim

Seinest kvelden før hadde hun vakt. Mens noen vakter byr på blålys, politi og legevakt, var denne av det rolige slaget, bare fem telefoner, og ingen av dem krevde utrykning.

– Når jeg tar telefonen, sier jeg «hei, du har kommet til Romerike barnevernsvakt, du snakker med Kari Elisabeth». Da blir folk ofte stille en god stund, de er ikke vant til å møte et levende menneske i den andre enden. Det er jo nesten ingen etater som har det lenger, sier hun.

De som ringer forteller om alt fra vage bekymringer til konkrete konfliktsituasjoner, for eksempel at far ikke vil sende barna tilbake til mor. Men også om et barn som ikke vil klatre ned igjen fra et tre i hagen eller en leggesituasjon som har gått helt i lås.

– Hva er det som gjør at folk ringer barnevernsvakta om en vanskelig leggesituasjon, vil fotografen vite.

– Mange foreldre er mer hjelpeløse enn dere tror. Og vi er promotert på kommunenes nettsider, så mange finner fram til oss. Politiet står for de fleste telefonene hit, men foreldre er på andre plass. Det er en myte at foreldre er livredde for barnevernet, mener Fjærli.

– Er det riktig at barnevernet skal hjelpe til med leggesituasjoner? Betyr ikke det at alvorligere saker ikke tas tak i?

– Vi er på jobb døgnet rundt. Det kan sammenlignes med brannvesenet. Selv om det jo brenner ganske sjelden, har vi brannvakt. Det er helt avgjørende at vi er klare de gangene det virkelig brenner, men vi kan ha samtaler av mindre alvorlig karakter når vi har ledig tid. Det kan være til god hjelp for foreldre, og det er ikke noe vi registrerer som barnevernssak, forklarer hun.

Et nytt team

Beredskap er en av Fjærlis hjertesaker. For mens det er en selvfølge at legevakt og brannvesen er tilgjengelige hele døgnet, er barnevernet mange steder stengt på den tida av døgnet da det trengs mest.

– Barnevernsvakt er et eget fag, det er ikke en mobil noen har med seg hjem, påminner Fjærli.

Hun gir et eksempel: Hvis barnevernet kommer inn i en familie to uker etter en dramatisk episode, har skammens teppe lagt seg over den, og den dysses ned. Hvis man derimot kommer inn mens folk sitter med knust glass rundt seg, er det ikke mulig å nekte for det som har skjedd. Å være der akkurat da gir fagfolk en helt annen inngang i familien. Og hvis man kommer tidlig inn og får jobbe systematisk og kreativt, kan store ting skje, erfarer Fjærli.

Med godt barnevernsarbeid kan mange plasseringer unngås, mener Fjærli. Hun har vært pådriver for et nytt innsatsteam for familier i krise. Det nye teamet skal bistå kommunene i området og jobbe intenst i familier over flere uker. Fjærli har stor tro på det, og gleder seg til å lyse ut de fire stillingene denne uka.

Kari Fjærli har ledet Romerike barnevernsvakt i ti år. Før det tok hun vakter her ved siden av jobben i rusfeltet.

Hanna Skotheim

Beskytte og berøre

Som leder for en døgnåpen virksomhet, har hun alltid telefonen på. Medarbeiderne vet at de kan ringe når som helst, og det hender at de bryter inn i helgefreden. Men sjefen kan ikke huske en eneste telefon hun har tenkt at de ikke burde ringt. Og selv om flashbackbarna ruller over netthinnen fra tid til annen, ligger hun ikke våken og grubler på jobb. Fjærli har trent opp evnen til å koble av og synes hun kommer nærmere målet om 100 prosent stilling for hvert år som går. Mynter og ski er viktige verktøy.

Som barn arvet hun en liten myntsamling av sin farfar. Siden har interessen for mynter og historie gjort henne til en lidenskapelig samler av romerske mynter. Hun er med i en myntklubb, som byr på foredrag og auksjoner. Når hun kommer hjem etter en lang arbeidsdag, kan hun bli borte i myntenes verden en hel kveld. Men 60-åringen er først og fremst et utemenneske, og har stor glede av både korte impulsturer ut fra hjemmet på Kjeller og lange skiturer fra hytta på Øyerfjellet.

Denne solfylte torsdagen skal hun sette kursen mot hytta så snart arbeidsdagen er over. En langhelg der gjør underverker for kropp og hode. Når du jobber med mennesker i krise er det helt avgjørende å søke balanse mellom å beskytte seg og la seg berøre, mener Fjærli. Hun jobber mye med veiledning og er inspirert av Susanne Bangs bok Rørt, rystet og rammet. Den belyser hvordan profesjonelle hjelpere kan holde hjertet varmt uten å ta følelsesmessig skade. Som leder er Fjærli mer bekymret for ansatte som sier «pytt sann, det går greit» enn for dem som bryter sammen. Det samme gjelder henne selv.

– Det er mange sterke møter i denne jobben. Den dagen jeg ikke berøres kan jeg ikke jobbe her lenger.

– Har du vært i nærheten av det?

– Nei, jeg har aldri mistet engasjementet mitt. Og jeg tror det handler om det aller beste med å jobbe barnevernsvakt; vi ser hver eneste dag at vi får til en liten forskjell. Vi utretter ikke mirakler, men vi gjør at noen får det bitte litt bedre.

Jeg kan si med hånden på hjertet at jeg ville valgt det samme en gang til. Jeg er stolt over yrket mitt, sier Kari Elisabeth Fjærli.

Hanna Skotheim