Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

I huset der Jan-Erik Henriksen vokste opp med besteforeldrene sine, luktet det alltid fisk. De spiste det minst fem dager i uka.

Bestefaren fikk det også på julaften, etter pinnekjøttet. Og fisken hadde de fiska selv. Rett utenfor vinduet, i Varangerfjorden. Neste stopp er Barentshavet. 

Henriksen kunne egentlig endt opp der i den vesle bygda Karlebotn som i 2017 telte 60 innbyggere. Stuorravuonna på samisk.

Etter at han var ferdig med gymnaset i Vadsø, bestemte Henriksen seg for å overta småbruket.

Han hadde hatt det så godt der. Særlig med de ni naboguttene som han stadig var ute og lekte med. Noen leker var farligere enn andre, for eksempel «surfing» på isflak.

Jan-Erik Henriksen, dosent ved Universitetet i Alta (UiT), er glad i overgangene. Særlig høsten, når sommer blir til vinter. – Jeg synes jo ikke sommeren er særlig fin. Ikke vinteren heller.

Hanna Skotheim

Men det ble ikke Henriksen som tok over barndomsplassen. I stedet ble det noen strøjobber i Oslo før sosionomutdanning i Bodø.

Han steg raskt i gradene. Ett år etter studiene ble han sosialsjef i Kautokeino. Seks år seinere fikk han jobb ved høyskolen i Alta. Der har han vært prorektor, dekan, instituttleder og i dag: Dosent i sosialt arbeid med et brennende engasjement for urfolks rettigheter.

«Klare seg selv»

66-åringen kommer rett fra ti dager ute på ubebodde Skogerøya sammen med elghunden Jussi. Som inngiftet i reindriften, har han og familien tilbrakt hver sommer på øya i 40 år.

Der ute merker de reinkalvene som hver vår svømmer over sundet for å beite.

– Det er vårt feriested samtidig som vi får gjort nytte og forvalta relasjonene, sier han.

Hanna Skotheim

Det er ikke rent lite rein du kjører forbi mellom Kirkenes og hjembygda til Henriksen.

Hanna Skotheim

Og her er vi egentlig ved kjernen av hvorfor vi har bedt Henriksen om et intervju.

Ikke fordi han ferierer på en øy i Finnmark, men fordi han mener han lever i takt med den samiske filosofien «birget»; som betyr «å klare seg selv». En filosofi han mener er definisjonen på grønt sosialt arbeid.

Det er dette han og medforsker Tone Larsen har skrevet om i artikkelen de bidrar med til Fellesorganisasjonens fagbok som skal lanseres på landsmøtet i november.

Sjøsamisk hjerte

Henriksen hadde ikke hørt om begrepet før han leste om det i Lena Dominellis bok om grønt sosialt arbeid fra 2012. Men han så raskt sammenhengen mellom klima, miljøvern og urfolkskunnskap.

Nøysomhet, tilhørighet, utnytte ressursene og rådføre seg med naturen. Dette er de fire elementene i den samiske filosofien, og de Henriksen mener han lever etter.

Han reiser ikke langt når han skal på ferie. Hvis han flyr til utlandet, er det i forbindelse med jobb. Men det skjer ikke ofte.  

Hjemme i Alta har han fire frysere. Én for sjømat, én for elgkjøtt, én for reinkjøtt og en for alle bæra han sanker.

Henriksen er alltid beredt selv om det strengt tatt ikke lov å bære kniv offentlig, påpeker han selv. Legg også merke til beltet. Det er en av få tradisjonelle, samiske pynteting menn kan ha på seg i det daglige, ifølge sjøsamen.

Hanna Skotheim

Og så var det tilhørigheten. For Henriksen er det sjøen. I Kautokeino var den ikke i umiddelbar nærhet, men når Kautokeinoelva oversvømmes, ser det ut som en sjø.

– Da falt mitt sjøsamiske hjerte på plass, sier han.  

Egoister

Henriksen opplever at sjøsamene har lavere status enn reindriftssamene. Han pleier derfor å si at han gjorde en klassereise da han giftet seg inn i reindrifta. Men egentlig har han alltid vært en stolt sjøsame. Han har holdt på tradisjonene som besteforeldrene introduserte ham til og har aldri slutta å bruke det samiske språket. Det til tross for at fornorskningsbølgen førte til at moren begynte å snakke norsk og yngstebroren aldri lærte seg samisk.

Henriksen synes det er sårt at ikke de tre barnebarna hans sørpå lærer seg samisk siden han har oppdratt barna sine til å gjøre det.

Samtidig mener han at datteren og sønnen skal få bestemme selv. Det er en viktig del av samisk barneoppdragelse, at du skal være selvstendig.

Og så må du lære deg å leve som en del av omgivelsene. Henriksen synes vi mennesker er blitt litt vel egoistiske, blant annet i måten vi bruker naturen på. Vi ser på naturen som noe som skal tilfredsstille oss.

Men for at vi skal overkomme klimaendringene, må vi i stedet akseptere dem, kommunisere med og lære av naturen, oppfordrer finnmarkingen.

Han lurer fælt på hva disse installasjonene er, de som har dukket opp rett før veien tar oss ned til det eneste fiskeværet i Sør-Varanger: Bugøynes, også kalt «Lille Finland».

Hanna Skotheim

Henriksen gjør et lite stopp for hunden sin skyld før han kjører ned til Bugøynes, som ligger mellom Kirkenes og Varangerbotn. Her møtte han kona på en fest andre juledag. Han regner seg frem til at det må ha vært rundt 1980.

Hanna Skotheim

Var der for aksjonistene

Helt siden Henriksen var ferdig utdannet sosionom, har han jobbet for å få det samiske perspektivet inn i forbundet. Først som styremedlem i Norsk sosionomforbund og senere i Fellesorganisasjonen, da de tre forbundene ble slått sammen, og som leder av Samepolitisk utvalg.

Men han synes engasjementet har stilnet med årene. Den samiske sosialarbeiderforeningen som han var med å etablere, er heller ikke like aktiv lenger.  

– Det er som om den sover og trenger en prins som kysser den. Det skulle vært en vaktmester for det samiske.

Når Henriksen foreleser for fremtidige sosialarbeidere, pleier han å starte med å vise et bilde av seg selv foran Stortinget under en av demonstrasjonene mot utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget på slutten av 70-tallet.

– Det var den beste samfunnsarbeidspraksisen jeg kunne fått, sier Henriksen.

En lignende praksis utfoldet seg da aksjonister sperret inngangen til flere departementer tidligere i år.

De demonstrerte mot at vindturbinene på Fosen i Trøndelag ikke er fjernet, til tross for at Høyesterett har sagt at det bryter med menneskerettighetene. Mens de satt der, gikk sosionom Lina Maria Karlsen rundt og snakket med aksjonistene og var der for dem.

Henriksen gjorde noe av det samme i sin tid. Han deltok ikke i sultestreiken, men snakket med demonstrantene og støttet dem i kampen.

Han spør alltid studentene sine om de er med på å redde kloden og i så fall hvordan.

Spiller en viktig rolle

Mye av kunnskapen bak den samiske filosofien, er i ferd med å bli borte. Derfor haster det å «anerkjenne og inkludere denne urfolkskunnskapen både i sosialt arbeid og i arbeidet for det grønne skiftet», skriver Henriksen i artikkelen.

Han mener sosialarbeidere bør opplyse menneskene de møter om hvordan klimaendringene kan bremses. Og så må de være der for dem som kjemper for miljøet, slik Lina var der for Fosen-aksjonistene.

Henriksen mener også sosialarbeidere kan forebygge at folk havner utenfor ved å hjelpe dem til å leve mer i takt med naturen.

– Nav-ansatte burde veilede folk til å komme seg ut. Vi kunne redusert antall mennesker som går på uføretrygd ved å få inn det grønne perspektivet i Nav, sier han.

Henriksen tror også personer med demens ville levd bedre liv hvis de var mer i kontakt med omgivelsene og ble mindre medisinert.

– Jeg mener det ligger mye medisin i det å kjenne lukta fra fjæra.

Og så håper Henriksen at alle de som jobber med barn, gir dem et forhold til naturen.

– Den er helt gratis, tilgjengelig og bidrar til mindfulness.

– Jeg må smile på noen bilder også ellers ser jeg vel bare skummel ut, sier Henriksen...og smiler.

Hanna Skotheim

Evig optimist

Den samiske filosofien «birget» handler også om følelser og at man forsoner seg med livets opp- og nedturer og ser det positive i livet uten å klage. Og det er kanskje det Henriksen har gjort.

Det har nok preget ham å ikke ha noen relasjon til sin egen far, men han snakker ikke særlig om det. Han snakker vel ikke om følelser i det hele tatt. I stedet omtaler han seg selv om evig optimist. Og med å være det, kommer det nok også en ro. For selv om livet og naturen hele tiden er i endring, forholder Henriksen seg rasjonelt til dette.

– De åtte årstidene vi har her i Finnmark gir hele tida tilbakemelding på at vi er i endring. Vår styrke er at vi klarer å forholde oss til forandringene.

Men så er det også de tingene som forblir. Skogerøya, familiens ferieparadis i så mange år. Skolen som fortsatt ligger der i Karlebotn, om enn ubrukt. Og berget bak barndomshuset. Der i måneskinnet med bestefaren, skjøt 12 år gamle Henriksen sin første rev. 

Bak haugen, bak huset, var det at Henriksen skjøt reven. Nå er det broren hans (som er middels glad i biler) som har tatt over barndomshjemmet. Og det er helt greit. Henriksen trives godt i Alta.

Hanna Skotheim