Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Roald Bjørklund fra Psykologisk Institutt ved Universitetet i Oslo (UiO) var for noen uker siden på LO Stats landskonferanse på Sørmarka. Bjørklund, som er professor i arbeids- og organisasjonspsykologi, har vært engasjert i opplæringen av det første kullet tillitsvalgte som har tatt organisasjonspsykologi ved UiO.

På Sørmarka sa han at fagbevegelsen er naiv og passiv når det gjelder hvordan arbeidslivet fungerer og ikke fungerer, og mente LO-skolen og andre skoleringstilbud for faglig tillitsvalgte er gammeldagse. Han sammenlignet også erfaringene ved å skolere kritiske studenter som er vant til engelsk pensum med voksne tillitsvalgte som ikke har sittet på skolebenken på mange år. Og om jeg ikke har misforstått, så kommer de tillitsvalgte ikke så godt ut av denne sammenligningen.

For jeg var ikke til stede på Sørmarka under Bjørklunds foredrag, jeg har kun lest ovennevnte på FriFagbevegelse.no. Men i slutten av mars for over fire og et halvt år siden tok jeg en modul på LO-Skolen, det som ifølge historiker Harald Berntsen en gang var «universitetet» i arbeiderbevegelsens opplæringsvirksomhet. Blant de 12 elevene på skolen var jeg den eneste med universitetsgrad og tilløp til forskerkompetanse.

Jeg skrev for øvrig en journalistisk reportasje om mine to studieuker på LO-Skolen som du kan lese her.

Skal jeg være ærlig, og med et intenst ønske om ikke å henge ut verken lærerne, innleide foredragsholdere eller medlever på LO-skolen de to mars-ukene i 2008: Jeg ble ikke særlig imponert over hva som tilbys fagbevegelsens topptillitsvalgte. Når jeg nå leser Bjørklunds kommentarer, nikker jeg gjenkjennende.

Det var ikke temaene vi gjennomgikk jeg reagerte på, men mer måten vi diskuterte dem på. At arbeiderbevegelsens historie og dagens utfordringer i arbeidslivet sto sentralt, var helt på sin plass (det dreide seg om modulen Solidaritet) – men at det var så pass lite rom for kritisk refleksjon, for innvendinger og nye synspunkter, overrasket meg noe. Til og med en så «borgerlig», «akademisk» eller «forskerorientert» diskusjonsform som å rekke opp hånda når du ville ha ordet, og vente med å si noe til du fikk det, var i all hovedsak fraværende. Vi kaklet stort sett i munnen på hverandre som om vi var i kantina på en gjennomsnittlig norsk arbeidsplass uten hvittsnipparbeidere. Mens innlagt gruppearbeid artet seg som ustrukturerte samtaler uten verken ordstyrer eller referent.

Forskere og akademikere kan være gudsjammerlig kjedelige, de kan være nærmest språklig uforståelige, de kan være tannløse og temmelig politisk impotente. Tillitsvalgte i fagbevegelsen kan i beste fall være tvert om, noe forskerne innen visse grenser kan – og bør – både merke seg og kanskje også lære noe av.

Samtidig skulle jeg gjerne sett at flere av fagbevegelsens kvinner og menn, særlig de tillitsvalgte, lærte seg noen av de mest elementære ferdighetene til akademikere og forskere. Som for eksempel evnen til kritisk refleksjon (herunder også sjølrefleksjon – det er jo ikke 100 % sikkert at dine standpunkter alltid er de eneste riktige), evnen til å anerkjenne andres standpunkter som gyldige og evnen til ikke bestandig å generalisere fra det ene eksemplet du kjenner fra egen arbeidsplass – for bare å nevne noe.

Dessuten: Jeg snakker ikke om alle tillitsvalgte, jeg snakker kanskje heller ikke om flertallet – jeg snakker om noen jeg har møtt. Og som nevnt: Det er uakademisk å generalisere.

Det er mitt bestemte inntrykk, basert mer på livserfaring fra ulike miljøer enn fra forskning, at fagbevegelsen generelt, og mange fagorganiserte spesielt, holder minst en armlengdes avstand til forskere og forskningen. Også når det gjelder arbeidslivsforskerne.

Det er også mitt bestemte inntrykk (om jeg holder forskningsinstitusjonen Fafo utenfor), og med samme utgangspunkt som ovenfor, at såkalte arbeidsfolk, arbeidsplasser, arbeidslivet eller fagbevegelsen ikke er det mest spennende forskningsobjekt for skolerte mennesker med en master- eller doktorgrad i dokumentmappa. Og de få forskere som er interesserte i for eksempel fagbevegelsens tillitsvalgte eller andre vanlige arbeidstakere, har vel knapt kjent svetten etter en gjennomsnittlig arbeidsdag – den eneste svetten de kjenner er den de opplevde foran familie og venner under prøveforelesningen til doktorgraden.

Kort sagt: Forskningen og fagbevegelsen finner ikke helt sammen. Det bør det snarest mulig bli en slutt på.

Fagbevegelsen opererer ofte på et ganske stort område, vi savner god nasjonal og internasjonal forskning på svært mange av dem. Mens det som fins av kvalitativ forskning om arbeidsliv og fagbevegelse, nærmest skriker på utnyttelse fra bevegelsens tillitsvalgte – for eksempel Fafos mange utmerkede publikasjoner og forskningsresultater.

Hva er så problemet? Er det så enkelt som ulike holdninger? Eller er det viljen til samarbeid som mangler?

Uansett – få ut fingern, kom sammen og gjør noe med det! Sett dere ned ved samme bord, snakk sammen og lær av hverandre. For det er til det beste for begge parter! Og for norsk arbeidsliv.