JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Arbeiderpartiets nye leder Jonas Gahr Støre har en politisk karriere som er egnet til å imponere de fleste. Hans lynraske marsj helt til topps i det nærmest familieeide og suverent største og mest betydningsfulle partiet i Norge er bemerkelsesverdig. Ikke rart bøkene om ham – og ikke minst kommentarene og vurderingene – nå begynner å komme i rekordfart. I år ikke mindre enn to biografier, samtidig som han har skrevet ei bok sjøl om sine refleksjoner over liv og lære, boka «I bevegelse» som han har skrevet i samarbeid med sin politiske rådgiver og navnebror Jonas Bals.

Og nesten like imponerende som Gahr Støres karriere er det at den uautoriserte biografien «Seierherren» er skrevet av en 26 år gammel sosialantropolog, nemlig Ståle Wig. Jeg tar neppe feil om jeg påstår at vi ikke har hørt siste ord fra ham. I et takkende etterord i boka unnskylder han nesten at boka ble til – det bør han slett ikke gjøre. For ikke bare viser han en svært moden forståelse av arbeiderpartilederens liv og levnet, han behersker også en av journalistikkens vanskeligste sjangre som om han ikke har gjort noe annet i sitt fortsatt unge liv. Boka er nemlig et skoleeksempel i fortellende journalistikk, eller litterær journalistikk om du vil. Og Wig benytter den aller mest krevende teknikken innenfor denne sjangeren: rekonstruksjonen. Fordi han sjøl ikke har vært med eller til stede ved de begivenhetene han har valgt å konsentrere seg om i boka for å kaste lys over Gahr Støre, går han til verks via kilder som var til stede. Og han går i liten grad til de skriftlige kildene – nei, han går til de muntlige. 170 muntlige kilder om vi skal tro Wig på hans ord. Og på til dels inngående intervjuer med disse, inkludert hovedpersonen sjølsagt, bygger han opp scener med replikker og indre monologer. Dette er rett og slett flott gjort. Og slett ikke enkelt, om noen skulle tro det.

Vi får snapshots fra barndom og oppvekst, fra skole og høyere utdanning, fra ungdomstid i dannet vestkantmiljø og hans forhold til familie og venner. Hans tid som idealist, studietida i Paris og byråkrat og koffertbærer for Gro Harlem Brundtland. Med er også hans første møte med Jens Stoltenberg. Og til slutt en del av hans fortsatt relativt korte virke som politiker. Vi følger han som utenriksminister og helseminister – ikke minst den dramatiske episoden ved Serena Hotell i Kabul da han var i livsfare og en norsk journalist mistet livet.

Biografen glemmer aldri å nevne at Gahr Støre rent økonomisk er født med ei gullskje i hånda, at han er mangemillionær og uten erfaring med økonomiske bekymringer – det klinger med som undertekst gjennom hele boka. Men forfatteren gir samtidig et portrett av et ekstremt sjølbevisst menneske som har høye ambisjoner, både for seg sjøl og andre, og lever sitt liv deretter. Gahr Støre har gjennom hele livet gått relativt tidlig til sengs og stått opp før de fleste andre om morran, han har ikke ligget på latsiden. Muligens har han ikke blitt så veldig skitten på fingrene etter alle sine gjøremål, det er tenkningen som har vært hans domene. Og noen må gjøre den jobben også. Om det kanskje blir for mye prat og lite ull? Wig unnlater ikke å berøre dette temaet heller, men konkluderer ikke. Begrepet «dialog» forbindes jo sterkt med Gahr Støre – og Wig stiller spørsmål om det bare er et tomt ord. Uansett skinner det gjennom at forfatteren ser for seg en stor politiker som kan bli enda større i årene som kommer – ja, kanskje den aller største?

Det er en dristig biografi Wig har skrevet. Og han er slett ikke bare positiv til alt det politikeren har foretatt seg. Men han er aldri dømmende.

Jeg er fascinert av denne metoden å skrive biografi på. Forfatterstemmen spiller andrefiolin og har en tilbaketrukket rolle. Dette er show it, don’t tell it på sitt aller mest fruktbare – et mye brukt slagord i journalistikken, men også vel verdt å benytte seg av innen sakprosa.

Hva hovedpersonen mener om boka og metodikken veit jeg ikke. Heller ikke hvor nær den er den såkalte sannheten. Men ingenting av dette er avgjørende for om ei bok er lesverdig eller ei. Og denne anbefales på det sterkeste.