SIDSEL VALUM

De fleste som har vært aktivt med i Skolenes landsforbund noen år, har truffet Sverre Worum og hørt ham fra talerstolen. Også mange av de yngste medlemmene har stiftet bekjentskap med ham. I slutten av desember holdt Sverre foredrag på et kurs i SL Oslo – med en bunke lysark og medbrakt overhead-prosjektor til hjelp.

– Her oppe står det bare antikviteter, spøkte han.

Etter foredraget hadde han det travelt med å komme seg videre. Han skulle nemlig på dans.

Klar tale

Også toppene i utdanningspolitikken har fått merke at Sverre fortsatt følger godt med og har ordet i sin makt. Under LOs utdanningskonferanse sist høst, oppfordret han for eksempel kunnskapsminister Kristin Halvorsen til å skaffe seg ny statssekretær. At hun gjorde det kort tid etter, er kanskje bare en morsom tilfeldighet. Kort sagt, Sverre er der det skjer i skole- og utdanningspolitikken.

I sekretariatet til Skolenes landsforbund i Folkets Hus har Sverre Worum sin faste kontorplass. Han har sin posthylle med navnet sitt på, sammen med hyller med navnene til dagens forbundsleder, nestlederne, forbundssekretærene og de andre som har sin arbeidsplass her.

– Når det legges ut papirer til forbundsstyremøter, er han der med én gang og blar igjennom. Han følger godt med, forteller nestleder Anne Finborud.

Men med sitt stillfarne, vennlige og hjelpsomme vesen, er det ingen som beskylder Sverre for å opptre som noen sjuende far i huset. Tvert imot ser det ut til at alle blir glade når han kommer inn døra til forbundskontoret. 18. februar fyller han 83 år, men Sverre synes ikke selv at dette med alderen er noe særlig å legge vekt på.

Skolenes landsforbund har i år 30-årsjubileum, og vi har bedt Sverre se tilbake på hvordan det hele begynte. Vi ba ham også fortelle litt om hvem den unge Sverre var, og hvorfor han etter hvert viet livet sitt til fagbevegelsen.

Fra «Torshau»

– Jeg ble født i den vanskelige tida på slutten av 1920-åra da det ikke var store barnekull, forteller Sverre.

Samme år som børskrakket rystet verden, i 1929, ble han født på Torshov i Oslo, som han uttaler «Torshau». Faren var melkekjører og fraktet melkespann med hest og vogn langs faste ruter fra Fellesmeieriet i Schweigaards gate.

– Jeg husker at han var veldig sliten da han var i 60-åra. De bar spann med opp til femti liter med melk i og melkeflasker i kasser, som restauranter og andre kunder skulle ha, forteller han.

Sverre var enebarn og gikk på skole under krigen. Han hadde ikke lyst til å gå i farens fotspor. Da freden kom og han ble ferdig med realskolen, drømte Sverre som så mange andre om å reise til sjøs og «virkelig oppleve livet», som han selv sier. Men han fikk ikke hyre på noen båt. I stedet fikk han jobb på Fortuna mek. Verksted i Tøyengata, som produserte heiser. Her gikk han i lære som mekaniker. Han er litt stolt over å ha vært med på å lage heisene til rådhuset i Oslo.

Læregutt

– Vi var tre læregutter som hjalp til og fikk oppgaver. «Bor dette, og drei dette,» fikk vi beskjed om. Vi fikk hjelp av fagarbeiderne. Begynnerlønna var førti øre pluss femten øre i dyrtidstillegg i timen, og jeg var ikke misfornøyd med det, forteller Sverre.

Det var på den tida han ble medlem av Jern & Metall.

– Det var ikke spørsmål om noe annet. De andre på verkstedet kom og sa ifra da de syntes det var på tide at vi som var i lære skulle melde oss inn.

Han var på Fortuna mek. Verksted til 1950, og jobbet deretter i ti år som mekaniker i skipsradioavdelingen til Elektrisk Bureau. Det var da han fikk lyst til å bli yrkesfaglærer, og i 1959–60 gikk han ett og et halvt år på Statens yrkeslærerskole. Han begynte å jobbe som lærer på det som var igjen av Aker yrkesskole på Etterstad, omtrent samtidig som første byggetrinn ble reist på det som først het Sogn Yrkesskole, som i dag heter Sogn videregående skole. Etter hvert ble han flyttet over dit.

– Det som var veldig bra den gangen, var at det var mekanikerklasser, som ble kalt «filer?n» fordi det var mye filing til å begynne med. Elevene våre var i 16-årsalderen, og de var motiverte. De skulle innom «filer?n» og ut å tjene penger, forteller Sverre, som trivdes i lærerjobben.

Han meldte seg inn i NTL (Norsk Tjenestemannslag) i 1960, samme året som han begynte som lærer.

Lærere i LO

– Det var mange foreninger for lærerne den gangen, men jeg ville fortsette å være organisert i LO.

I NTL var yrkesfaglærerne fra 1958 samlet i Yrkesskolelærernes landsforening (YL).

– Da som nå jobbet vi mye med verving.

I 1962 ble Sverre sekretær i styret til foreningen. I 1972 fikk han et engasjement i NTL for å verve.

– Hensikten var den samme som jeg leser om i forbundsstyrepapirer i dag, når det kommer ønske fra fylkeslag om frikjøp av tillitsvalgte for å verve.

Han reiste rundt i hele landet og besøkte skoler for å verve medlemmer til foreningen. Siden da har han vært tillitsvalgt på heltid.

Samme visjon i dag

– Jeg mener at mye av visjonen var den samme som i dag. Vi ønsket å samle lærerne i et stort fellesskap i LO.

På det konstituerende landsmøtet 6.–8. november i 1981 ble Sverre Worum valgt til leder, og 2. januar 1982 ble Skolenes landsforbund stiftet som et selvstendig forbund i LO.

– Vi bygde et forbund fra bunnen av, fra et lite kott i Torggata. Det var en strålende pionértid med stort samfunnsmessig engasjement. Vi rekrutterte mange flinke folk i denne gründertiden. Sverre var en sentral person. Sverre sto for forhandlingene med Staten og hadde legitimiteten i forhold til LO og Kartellet, mens det var jeg som sto for headhunting og organisasjonsbygging, sier Kjell-Torgeir Skjetne, som var forbundssekretær.

Han forteller at de jobbet så å si døgnet rundt.

– Vi gav oss aldri. Sverre var en terrier, sier Kjell-Torgeir Skjetne.

Tror på de unge

I dag gleder Sverre Worum seg over at Skolenes landsforbund kan vise til sterk vekst i antall medlemmer, og at mange unge melder seg inn.

– Det kan se ut til at unge i vår tid er blitt mer engasjerte igjen. Kanskje føler de at verdier LO står for – fellesskap og solidaritet – teller igjen, sier Sverre Worum.

For troen på de unge og hva de kan greie å utrette har han beholdt ? det er jo dét alt først og fremst har handlet om, både i arbeidet som lærer og i kampen til Skolenes landsforbund for å skape en bedre skole.