Av Solveig Osborg

Alle er positive til gradert sykmelding: Arbeidstakerne som ønsker at arbeidsgiver skal tilrettelegge om de får behov for lavere belastning en periode. Arbeidsgiverne som ønsker reduksjon i kostnadene knyttet til sykefravær. Legene som mener arbeidsgiverne må tilrettelegge for arbeidstakerne og at arbeidstakerne ikke bør bli passive. Nav som vil bidra med sykepenger tilsvarende reduksjonen i arbeidsevnen. Arbeidsdepartementet som mener man bør arbeide det man kan og få lønn for det: «Man er ikke helt frisk eller helt syk», sier statsminister Jens Stoltenberg og arbeidsminister Hanne Bjurstrøm. Og ikke minst Finansdepartementet som mener at både arbeidsgiverne og arbeidstakerne må betale mer av sykefraværet for å redusere belastningen på folketrygden.

Bruken av gradert sykmelding har økt kraftig. Andelen av alle sykdomstilfeller med delvis sykmelding har økt fra rundt cirka 12 prosent i 2003 til 25 prosent i dag. Men gradert sykmelding er ikke noe nytt i norsk arbeidsliv og muligheten for å kombinere arbeid med sykepenger har eksistert siden 1911, altså i over hundre år. I 2004 kom regelendringer som ga sterkt trykk på bruk av graderte sykmeldinger. Dette resulterte i en sterk nedgang i sykefraværet. Ekspertgruppen for sykefravær foreslo vinteren 2010 igjen et økt fokus på graderte sykmeldinger, fordi det hadde virket så godt sist. Partene og myndighetene var enige i dette, men mente også at det måtte sterkere kontroll og sanksjoner til for å få alle aktørene til å dra i samme retning. Gradert sykmelding er nå en hovedstrategi i IA-arbeidet, men det er altså ulike begrunnelser for hvorfor de ulike aktørene har tro på graderte sykmeldinger som tiltak.

Vi har sett på hvem som har størst grunn til å være positiv til tiltaket. For å finne ut muligheter og barrierer knyttet til gradert sykmelding som tiltak, har vi utnyttet registerdata og svar fra en stor spørreundersøkelse blant nesten tre tusen virksomheter. Vi har også gjennomført svært mange intervjuer med arbeidstakere, arbeidsgivere, bedriftshelsetjenesten (BHT), Nav og leger for å få mer kvalitativ informasjon.

At sykefraværsprosenten går ned når andelen graderte sykmeldinger øker, er en ren matematisk sammenheng dersom ikke lengden på sykefraværet øker som følge av graderingen. Man kan derfor være fristet til å tro at en økning i graderingsandelen reduserer kostnadene knyttet til sykefravær. Men dette er ikke nødvendigvis riktig. Selv om kostnadene i folketrygden knyttet til sykefravær går ned, er dette ikke det samme som at kostnadene i virksomhetene knyttet til sykefravær reduseres. Det er heller motsatt. Dersom gradering av sykmeldinger har en kostnad i virksomhetene, vil en økning i bruken av graderte sykmeldinger gi en omfordeling av kostnadene fra folketrygden til arbeidslivet. Fordi det er vanskelig å finne nok produktive arbeidsoppgaver til dem som har behov for tilrettelegging når de har gradert sykmelding, og fordi tilrettelegging for noen går ut over andre ansatte – er det opplagt en kostnad knyttet til gradert sykmelding for virksomhetene.

Noen vil hevde at kostnadsøkning ved sykefravær for arbeidsgiveren er bra fordi de da får insentiver til å forebygge nye sykefravær. Dette kan være riktig, men det kan også bety at arbeidsgiverne får insentiver til å kvitte seg med arbeidstakere som blir kostbare å beholde om de får helseproblemer. De som blir kostbare å beholde vil være de som trenger mye tilrettelegging, for eksempel de som sliter med å få livet til å henge sammen eller de som rammes av psykiske lidelser. De som har mest sykefravær er også de som oftest blir trygdet etter langtids sykefravær. Dette er ufaglærte, sjåfører, operatører og omsorgsarbeidere. Det er disse gruppene som sjeldnest får graderte sykmeldinger. Da må man vurdere om tiltaket er treffende nok.

Når vi i tillegg finner at det er ledere, akademikere og andre som allerede har mye fleksibilitet i sin arbeidssituasjon som i størst grad får gradert sykmelding, er det grunn til bekymring for om gradert sykmelding har blitt et tiltak for dem som allerede har lavt sykefravær og lav risiko for å falle ut av arbeidslivet. Å gjøre tilrettelegginger for de med lav kompetanse og høy risiko for å falle ut av arbeidslivet, koster mer for arbeidsgiverne fordi det er vanskeligere tilpasninger som må gjøres i yrker med lav fleksibilitet. Tilrettelegging kan også øke belastningen på kolleger og føre til at flere blir sykmeldt. Det går en grense for hvor mange arbeidstakere som kan ha gradert sykmelding eller tilrettelagt arbeid samtidig. I våre undersøkelser opplyser særlig mange kommunale pleie- og omsorgstjenester, sykehus, hoteller og restauranter at de har nådd en slik grense.

Det er derfor fortsatt usikkert om vi oppnår et mer inkluderende arbeidsliv som følge av satsingen på graderte sykmeldinger. Når hensikten med tiltaket er å forhindre at folk faller ut av arbeidslivet, bør det også virke for de gruppene der risikoen er størst. Det er mulig det trengs andre tiltak for dem og at arbeidsgiverne trenger sterkere insentiver for å prioritere de mest utsatte arbeidstakerne. Vi vet en god del om insentivstrukturen i norsk arbeidsliv, men for å kunne foreslå hvordan slike virkemidler best bør utformes, etterspør vi mer finansiering av tverrfaglig forskning med et helhetsperspektiv.

Dette prosjektet ble finansiert av NHOs arbeidsmiljøfond og rapporten kan lastes ned gratis her: www.sintef.no/arbeidoghelse

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 11/2012)